Kommentar: Naivt om teknologi og mediepanikk

Etter et krevende år med pandemi, nedstengning og et samfunn preget av smitteangst har fysisk kunstformidling midlertidig blitt erstattet av digitale former. I et innlegg hos Periskop og Ballade 14. mars skriver Marit Bakken og Ketil Hustad fra Den kulturelle skolesekken (DKS) i Trøndelag fylkeskommune entusiastisk om teknologiens muligheter. Bakken og Hustad spør seg om «et gammelt spøkelse dukker opp» og anklager DKS-feltet for å ha blitt rammet av «mediepanikk». Videre tar de til orde for å involvere elevene i større grad for å fylle sekken med innhold.

Ingen mediepanikk

Siden Norge stengte ned for ett år siden har DKS Viken jobbet med totalt 34 ulike digitale formidlingsopplegg innen alle kunstarter, og vi har mange flere på tapetet. Vi har, som i Trøndelag, lært mye om hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Vi opplever selv at vi har lykkes best der de digitale møtene mellom kunstner og elev har vært intime og nære.

Et eksempel som turnerer på teams i disse dager er DKS-produksjonen Third Culture Kids hvor redaktør Aon Raza Naqvi engasjerer elever til samtale om identitet og politikk. Enkelte formidlinger har fungert, på sitt beste, som øvelser i empati. Vi har selvfølgelig også opplevd at elever og lærere har skrudd av kunstformidlingen og valgt oss bort til fordel for noe annet.

Jeg opplever ikke at vi, eller noen andre DKS-produsenter for øvrig, er del av noen mediepanikk. Heller ikke Telemarksforsknings ferske rapport «Plan B? Digitale formidlingstilbud i Den kulturelle skolesekken under Covid-19» bekrefter synet til Bakken og Hustad. Tvert imot. Erfaringsinnhentingen peker blant annet på at fylkeskommunene pendler mellom entusiasme og skepsis, og at digital formidling åpner opp for nye muligheter og sågar fallgruver. Ingen overraskende funn der, altså. Rapporten oppsummerer 123 digitale DKS-produksjoner i Norge i 2020. Tallene kan vanskelig omsettes i en pågående mediepanikk i feltet. Det er likevel grunn til bekymring.

Mer av det samme

Bruk av ny teknologi i DKS er på ingen måte noe nytt. I mange år har staten, gjennom årlige tildelingsbrev, presisert for fylkeskommuner og kommuner at «dagens barn og unge lever i en medie- og teknologirik virkelighet og for å møte elevene i en skole preget og formet av digitale teknologier bør også tilbudet i DKS reflektere dette».

Skal vi virkelig gi elevene nettopp det de allerede utsettes for kontinuerlig fra de våkner om morgenen til de slukker lyset på mobilen før leggetid? Det finnes ingen i dag, verken barn eller voksne, som synes internett er noe utenom det vanlige. Et møte med samtidsdans derimot, har de færreste vært med på!

Grunn til bekymring

I mange år har jeg vært en forkjemper for mer kunst i lærerutdanningen i Norge. For å øke kvaliteten i DKS er noe av det beste vi kan gjøre å styrke kunst som fagfelt i skolen. Det vil gjøre at lærerne i større grad bruker sin kompetanse til å sette kunsten i en sammenheng. At lærerne tør å stille seg undrende til kunsten sammen med elevene sine.

Fagfornyelsen har med sin vektlegging av tverrfaglige temaer og dybdelæring en åpen dør for å bruke kunsten mer aktivt i skolen, men det forutsetter en endret holdning både fra kunstnere, lærere og DKS-produsenter til å gripe disse mulighetene. I en panelsamtale spurte jeg en gang en elev om hva hun ønsket seg mest av DKS. Hennes kontante svar runget ut over lærerne i salen: «Pensum».

Elever i dag er ektefødte barn av new public management og ønsker målstyring velkommen. I det perspektivet kan kunsten, som nettopp egger til meningsbrytning og mangler de etterlengtede fasitsvarene, komme til kort. Men på sitt beste kan en teaterforestilling «gjøre livet verdt å leve», slik jeg husker en annen elev slå fast etter en opplevelse i gymsalen. Nettopp slike erfaringer trenger vi mer av i dagens samfunn hvor norsk ungdom, ifølge NTNU, opplever mer stress, mindre trygghet og dårligere vennskapsforhold under koronapandemien.

Gullet ligger i gnisningene

Det beste vi kan gjøre med Den kulturelle skolesekken er å stole på at kunstopplevelser er positivt for unge mennesker. Det er en floskel i DKS at man ikke skal undervurdere elevene. Min erfaring er at man heller ikke skal overvurdere dem. Det er ikke overraskende at de ønsker seg mer av det de allerede liker og omgir seg med hver eneste dag. Det føles tross alt trygt og godt. Det er nøyaktig slik både Facebook og Youtube bygger sine algoritmer – de gir oss mer av det vi allerede liker, bekrefter våre egne holdninger og skaper et numment velbehag.

Hvis kunsten ikke har den nødvendige spørrekraften, mister den sin viktige misjon i en krevende tid. Det betyr ikke at det er uvesentlig å lytte til elevenes syn på kunst, skole og dannelse. Det handler mer om at vi som DKS-produsenter må stole på våre egne faglige vurderinger. Alle kommer ikke til å forstå alt. Det vil oppstå gnisninger. Og nettopp i disse gnisningene mellom verk og betrakter ligger et enormt potensial til læring og utforskertrang som kan utløses ved hjelp av en nysgjerrig og kompetent lærer.

Det avgjørende spørsmålet

I denne sammenhengen trenger det avgjørende spørsmålet seg på: Er det virkelig slik at den oppvoksende generasjonen trenger flere digitale erfaringer? Ser vi utenfor DKS og inn i den mer generelle samfunnsdebatten finner vi flere som med gode argumenter er negative til den eskalerende digitaliseringen. Kanskje er det slik at elevene sårt trenger andre ferdigheter, som kritisk tenkning?

Arkitekt og forfatter Gaute Brochmann undersøker i sin bok «De digitale prøvekaninene» konsekvensene av en stadig mer digitalisert skolehverdag. Flere, som journalist Bjørn Gabrielsen i boka «Skjermslaver», tar for seg de bredere og mer eksistensielle sidene ved et liv i «skjermens og mobilens kvelende grep». Vi har alle godt av å slå av maskinen en gang imellom.

Artikkelen fortsetter etter bildet og annonsene.

Noe annet, noe nytt

Vi skal selvfølgelig fortsette å utforske de digitale mulighetene i DKS-formidlingen, og vi ønsker debatten om form og innhold velkommen. Likevel skal ikke alt digitaliseres for enhver pris. Det handler ikke om gamle spøkelser og mediepanikk, men om at jeg tror at kunstens fremste fortrinn i skolen er at det nettopp er noe annet, noe nytt. Hvis det er én ting som står igjen etter pandemien er det en styrket tro på fysiske møter mellom mennesker.

Vi ser med stor spenning frem mot fredag 19. mars hvor den nye barne- og ungdomskulturmeldingen legges frem. Slik jeg ser det er det en fare for at langsiktige vurderinger blir tatt basert på en digital unntakstilstand. Mitt håp er at Den kulturelle skolesekken vil overleve de nye nasjonale føringene og fortsatt bestå av kunstopplevelser. Ikke for kunstens skyld – men for elevenes.