På sitt beste er Lars er LOL en sofistikert film om evige temaer

Iben Akerlies roman Lars er LOL vant i 2016 ARKs Barnebokpris. Til tross for litt vekslende anmeldelser var pressekorpset enige om at det var en velmenende bok, med god moral i bunn. Syv år senere er boken filmatisert av regissør Eirik Sæter Stordahl, som sammen med Akerlie selv har stått for manus. Det er en solid film, som klarer og bevege når den skildrer og problematiserer evige temaer som mobbing, usikkerhet og overgangen fra barn til ungdom. Lars er LOL er Stordahls debutfilm, og han imponerer særlig med filmens mer eventyrlige sekvenser, som har utgangspunkt i fantasifull lek, men filmen svekkes av en litt vel oppskriftsmessig struktur.   

Et litt annerledes fadderbarn

Filmen starter første dag etter skoleferien, og Amanda (Lilly Winger Schmidt) skal starte i sjetteklasse. Det blir et annerledes år, for denne høsten skal Amandas trinn være faddere for førsteklassingene. Forventingene har bygd seg opp gjennom hele sommeren, og nær sagt alle gleder seg til å få fadderbarn. For Amanda blir dette noe annerledes. Det begynner en ny gutt i klassen, Lars (Adrian Øverjordet Vestnes). Han har Downs-syndrom, og for å forhindre at han faller utenfor får også han en fadder. Valget faller på Amanda, som dermed ikke får en førsteklassing som de andre medelevene. Til og begynne med synes Amanda dette både er krevende og urettferdig, men utover høsten utvikles et vennskap mellom henne og Lars, særlig styrket av en felles kjærlighet for Harry Potter-universet.   

Lars er LOL er en hjertevarm film, men den er også mørk, sår og tidvis vond å følge. Det er vanskelig for Amanda å både skulle være nær venn med Lars, samtidig som hun vil passe inn i klassen, som stort sett synes Lars er rar og barnslig. Dette vil trolig treffe målgruppen godt, da filmen skildrer en alder hvor mange befinner seg i et skille mellom en barndom dominert av lek og en mer voksen tilværelse, uten at man av den grunn er ennå er ungdommer. Relasjonen Amanda har til Lars blir et treffende symbol på Amandas ambivalens, der hun overfor de andre medelevene ønsker å fremstå moden, mens hun i hemmelighet holder barndommen inntakt hjemme hos Lars. Denne ambivalensen er spilt frem godt av Lilly Winger Schmidt. 

I likhet med boken rommer filmen et dypere alvor enn bare å skildre skillet mellom barn og ungdom. Dette er nemlig også en film om mobbing. For enda Amanda trives med Lars har hun også et sterkt behov for å passe inn i klassen, og hun ser Lars som et hinder på veien opp i rankene. Da det viser seg at Lars blir utsatt for grov mobbing bak ryggen sin står Amanda mellom valget mellom å si ifra til læren, eller selv å ikke bli latterliggjort i samme kontekst.  

Forutsigbarheten svekker til dels slagkraften

Dette er utvilsomt en film med en viktig intensjon, og filmen vil trolig kunne ha en pedagogisk effekt både for et yngre og eldre publikum. Regissør Stordahl er får frem på en god måte at mobbing er mangt, og retter også en kritikk mot skolers håndtering, uten å fraskrive barn ansvaret for deres handlinger. Dette er dyktig utført, men så er dessverre manuset svært forutsigbart. Særlig filmens siste parti blir i overkant enkelt å forutse, noe som svekker effekten av filmens moral.

Dette skyldes hovedsakelig manuset, som ligger tett på kildematerialet. Det er ingen overraskelser i Lars er LOL, ettersom den følger en formel vi har sett utallige ganger før. Det kan argumenteres for at det heller ikke er poenget med filmen, at den heller er laget for å belyse enn å være original, men likevel savnes et tydeligere særpreg. Stordahl regisserer frem troverdige, ektefølte stemninger, men når kronologien er så opplagt som den er vil trolig også målgruppen kunne gjette seg frem til handlingens gang før rulleteksten treffer inn.

Et lyspunkt verdt å trekke frem er leken mellom Amanda og Lars. Skuespillerne Lilly Winger Schmidt og Adrian Øverjordet Vestnes har god kjemi på skjermen, og deres felles interesse for Harry Potter blir et springbrett for visuelt interessante scener, hvor barnlig lek og filmatisk eventyr glir inn i hverandre. Ved hjelp av praktiske effekter har regisserer Stordahl frem lekre scener som fanger barnets fantasi, og publikum får en bredere forståelse av vennskapet mellom Amanda og Lars. Det kunne gjerne vært viet enda mer spilletid til deres vennskap. Filmen blir av og til litt vel stramt fortalt, sikkert for å holde spilletiden nede på 90 minutter. Det er i overkant effektivt, da det er flere partier som med rette kunne ha blitt utdypet. Da tenkes det særlig på forholdet mellom Amanda og foreldrene hennes, som nærmest er som statister og regne.

Først og fremst en viktig film

Lars er LOL er en lovende debut. Regissøren har instruert frem gode rolleprestasjoner, da særlig fra de to mest sentrale rollene, Lilly Winger Schmidt og Adrian Øverjordet Vestnes. Det er ikke en nyskapende fortelling, men det er en rørende film med et budskap som vil forbli viktig. Det er ikke umulig at filmen vil bli en suksess blant målgruppen, og den vil i alle fall kunne være utgangspunktet for videre samtale etter filmens slutt.   

På sitt beste er dette en sofistikert skildring av problemstillinger mange står overfor ved flere anledninger i løpet av livet. Lars er LOL kunne tjent på et mer originalt manus, men så er heller ikke dette en film laget for å være banebrytende eller nyskapende. Dette er en film som vil rette fokus på mobbing, og hvilke konsekvenser det kan medføre. Det er en dypt humanistisk film som ikke skyr det mørke i menneske, heller ikke hos barn. Det er en god spillefilmdebut, men først og fremst er dette en viktig film som vil få publikum til å reflektere rundt egne erfaringer, både under og etter filmen.