Ullanimasjon

Artikkelen er republisert fra forskning.no med tillatelse fra Karete Roksvåg og  Lovise Søyland.

Barn og elever skal arbeide utforskende, kreativt og skapende med og gjennom digitale teknologier. Det står klart og tydelig både i rammeplanen for barnehagen og skolens læreplan. Men hva kan det bety i praksis?

Forskerne Karete Roksvåg og Lovise Søyland er opptatt av samspillet mellom fysisk materialitet og digital teknologi. Dette gir nye muligheter i studenters og barns skapende praksiser. De to underviser og forsker på fagfeltet formgiving, design, kunst og håndverk i lærerutdanningene ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN).

– Kunnskap utvikles gjennom aktiv samhandling med materialer og omgivelser. Sammen med studentene undersøker vi hvordan dette kommer til uttrykk gjennom utforskende og skapende arbeider med stop-motion animasjon. Så bestemte oss for å gjøre en lignende undersøkelse med barnehagebarn, forklarer Roksvåg.

– Forskningen vår viser at sanselige og materielle erfaringer fungerer som brobyggere til forståelsen av det digitale. Det gir en viktig pekepinn for hvordan digitale praksiser med barn bør utformes, sier Søyland.

Utstyrt med ull og andre naturmaterialer, nettbrett og en animasjonskasse besøkte de en barnehage i nærmiljøet og inviterte inn fem og seksåringer.

Utforskende lek med ull og nettbrett

I barnehagen skjer dette: Barna får dotter med ull i valgfrie farger. Våren er i emning og det prates om småkrypene som våkner. Snart er små og store hender i gang med å tove ulla til lange, slangeaktige kryp.

Jo fortere det rulles, jo varmere blir hendene. «Det kiler og det er varmt», sier et av barna. Barna tover slanger. De leker med dem over og under bordet.

I animasjonskassa ligger det ubehandlet saueull, råull som lukter sterkt av sau. Ungene blir nysgjerrige.

Ullfibrene klabber seg sammen til klaser. Den fete lanolinen, som finnes naturlig i ulla, smitter av på barnas fingre.

– Barns første møte med råull kan være en sterk multisensorisk opplevelse, forklarer Roksvåg.

Så skal slangene få liv ved hjelp av nettbrettet. Teknologien er enkel. Et nettbrett og en app for stop-motion animasjon som for eksempel Stop Motion Studio, er nok.

Rundt et bord i en lokal barnehage sitter spente femåringer og seksåringer. Vi utveksler erfaringer om småkryp: hvor de bor, hva de gjør når de våkner om våren, hvordan de ser ut og hva de heter. Vi har med oss vasket og kardet ull i ulike farger og lurer på om ulla kan bli til små kryp. Noen har tatt i slik ull før, noen har til og med tovet, mens andre har ikke tidligere erfaringer med ull utover varme ulltepper og strikkede ullgensere. Mellom håndflatene sine ruller barna pølseformede småkryp i raske gjentakende bevegelser.

Mens noen av barna leker med ullslangene blant materialene i kassa, sitter et annet barn ved nettbrettet og tar bilder ovenfra. Barna veksler mellom å leke og å ta bilder.

«Slangen sitter fast i hullet!» roper et barn.

«Jeg kommer og hjelper deg!» svarer et annet.

De to slangene romsterer og jobber på mens de akker seg. Barnas lek flyter, definert av rytmen i animasjonsprosessen.

Behov for kreativ digital praksis

Nettbrettet er en del av verktøykassa i de fleste barnehager. Det er ikke dermed sagt at alle bruker den på kreative og skapende måter.

– Flere studier og rapporter viser at den digitale praksisen i barnehagen og skolen i liten grad er utforskende og skapende, sier Roksvåg.

Forskerne mener at dette skyldes at mange er usikre på hvordan de digitale verktøyene kan brukes på skapende og kreative måter.

Å bruke digitale verktøy til utforskning av fysiske materialer vil bygge på barns sanselige og lekne måter å lære og være i verden på, mener de.

– Gjennom å forme med materialene rundt oss, formes også vi som mennesker. Dette gir oss et grunnlag for hvordan vi kan forstå og legge til rette for læring også i utforskende og skapende praksiser med digital teknologi, sier Søyland.

I arbeid med stop-motion animasjon er barna tett på både de fysiske materialene og den digitale teknologien. De fysiske materialene sanses og utforskes gjennom hender, lukt og lyd, for så å erfares og ta form i en digital film. Arbeidsformen skaper sanselige koblinger mellom det fysisk erfarte og det digitale uttrykket.

Det fysiske som brobygger til det digitale

Arbeid med stop-motion animasjon krever tett samarbeid mellom barna i barnegruppa, og mellom barna og personalet.

Personalet må kjenne til den digitale teknologien. De må forstå hvordan en animasjonsfilm blir til. Først og fremst må de kunne legge til rette for utforskende og skapende prosesser som ivaretar barns lek.

Roksvåg forklarer at filmens handling blir til i et direkte samspill mellom barna, materialene og den digitale teknologien. Dette skjer når barna får gode lekemiljøer, med varierte kvalitetsmaterialer som vekker barnas interesse og utforskertrang.

Barna hadde ulik erfaring med den type råull som ble brukt i prosjektet. Noen hadde klappet en sau, og andre hadde også tovet.

Erfaringen de får gjennom å håndtere dette materialet på ulike måter og i ulike sammenhenger, former barnas kunnskaper om ull og andre fibermaterialer, tekstur, lukt og fett.

– Uten slik kroppsliggjort kunnskap om saueull vil ikke et digitalt bilde av saueull gi mening for et lite barn. Derfor er det så viktig at de materielle erfaringene får danne bro til sensoriske erfaringer fra den digitale verdenen, sier Søyland.

Les mer om prosjektet hos Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen (NKK): 

Det kravler og det kryr! Et utforskende animasjonsprosjekt.

Referanser:

Karete Roksvåg og Lovise Søyland: Hands on! Materialbaserte og kunstneriske utforskinger og uttrykk gjennom stop-motion animasjon. FormAkademisk – forskningstidsskrift for design og designdidaktikk, 2024. DOI:10.7577/formakademisk.5668

Karete Roksvåg: Abstrakt og poetisk multiplananimasjon. Et a/r/tografisk utviklingsarbeid om kroppsliggjort kunnskap. FormAkademisk – Forskningstidsskriftet for design og designdidaktikk, 2024.