Fanget i fortiden med Nerdrumene

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke gikk i møte med denne serien med alt for store forventninger. Som 17-åring har jeg ikke noe særlig forhold til verken Odd Nerdrum eller kunsten hans, så jeg ante ikke hva jeg hadde i vente.

Serien følger kunstneren og familien hans på deres sjarmerende gård i Stavern. Odd og kona Turid har sammen med barn og barnebarn skapt sitt eget lille samfunn på bruket. Nerdrumene er så langt fra en A4-familie som du kan komme. Med lange, hvite kjortler og blafrende skjorter ser familien ut som de hører til minst 200 år tilbake i tid. På gården males det, det skrives poesi, det bygges hus og det stelles i stand til åpning av et museum. Alt dette gjøres mens familien kjemper mot sin utnevnte fiende – nemlig modernismen.

Fienden modernismen

Odd Nerdrum mener at alt det beste i verden allerede har blitt skapt. Han hyller bildekunsten slik som den var for flere hundre år siden. Dagens samfunn, og da tenker jeg ikke bare på kunsten, er han lite begeistret for. Dette er en holdning han deler med resten av familien.

Sønnen Öde uttrykker seg med “nu” og “efter”, mens Odds eldstesønn Bork kaller modernismen et virus som smitter kunstnere verden over.

Den store misnøyen over alt som er nytt og moderne kan samtidig bli litt paradoksal, spesielt når Öde sitter og skriver mailer på en Macbook til godt over ti tusen kroner, samtidig som han klager over byråkratiet.

Öde er likevel den vi kommer tettest på, og som kanskje fremstår som mest autentisk. Han virker også som et slags bindeledd mellom resten av familien og samfunnet utenfor.

Odd selv er vanskeligere å forstå seg på. Han holder seg mer i bakgrunnen, men er samtidig ikke redd for å komme med kritiske utspill mot alt han ikke liker, noe som er en hel del; samfunnet, andre mennesker, staten, hvordan kunsten hans stilles ut og, i hans egne ord, å bli behandlet som “en liten drittgutt”.

Det er kanskje vanskelig å føle så mye medfølelse for den mulig litt sutrete og egosentriske Odd, men på samme tid er det overraskende underholdende å se på.

Nerdum og Kardashians

NRK omtaler serien som en dokumentarserie. Personlig synes jeg den er i grenseland til å være reality, og i visse øyeblikk kan Familien Nerdrum minne om en litt sær, kunstnerisk og anti-modernistisk versjon av Keeping up with the Kardashians. De spiller virkelig ut sine særheter. Gjennom det året NRK har fulgt familien føler jeg ikke vi får mer enn små glimt av hvordan familien egentlig er bak fasaden og det distinkte “imaget” deres, der de går rundt i kjortler og klær som tatt ut av historiske filmscener.

For de aller fleste av oss vil nok en tilværelse som Nerdrum-familiens være ganske utenkelig. Samtidig må jeg innrømme at livet i den nesten døsige virkeligheten på gården til tider kunne virke fristende, og jeg tror at mange unge i dag også kan kjenne seg igjen i, og kanskje lengte litt etter, et liv utenfor samfunnets normer eller kanskje litt som det på gården til Nerdrumene. Likevel er det tydelig at Nerdrumenes livsstil krever en god del ressurser, selv om dette på ingen måte er noe serien belyser. Derfor er det kanskje ikke en levemåte som vil kunne fungere for hvem som helst, og dette synes jeg det kunne blitt lagt mer vekt på. Det er ikke alle som kan koste på seg å legge bort jobb og studier samtidig som de kjører rundt i BMW og eier staselige ferieboliger i Sverige.

Ekkokammer av meninger

En svakhet med serien er mangel på motstand. Konflikten mellom Nerdrumene og modernismen blir nemlig veldig ensidig, så ensidig at en kan begynne å lure på om det er noe konflikt i det hele tatt. Familien Nerdrum beveger seg i et slags ekkokammer for antimodernistiske meninger. I alle arenaer familien oppholder seg i, virker det som de blir møtt av likesinnede som mener akkurat det samme som dem. Det hadde vært interessant å se dem og deres veldig kontroversielle meninger i møte med samfunnet og “vanlige” folk, og jeg tror det kunne bidratt til å gi serien en slags konflikt og en dynamikk som driver handlingen fremover.

Anderledesheten treffer alle aldre

Etter å ha fulgt familien Nerdrum i sju episoder gjennom ett år, sitter jeg igjen med blandede følelser. Om dette er en særlig inspirerende dokumentarserie, vet jeg nå ikke. Denne gjengen representerer ikke akkurat fremtiden.

Om NRK har laget serien med ungdom i tankene er jeg også usikker på, men jeg tror samtidig mange unge kan ha glede av både denne og andre lignende serier. Det er både befriende og interessant å følge noen som lever så på utsiden av samfunnet som det Nerdrumene gjør, og jeg tror det er nettopp der, i sin fullstendige særhet, at serien kanskje fanger seernes blikk, uavhengig av aldersgruppe.

I tillegg viser serien en familie med nære og fine relasjoner til hverandre, og at de er mer enn tilfreds med livene de lever. Dette er gode verdier. Selv sier Bork at det for ham ikke har noe å si hvilken tid han lever i, så lenge han får leve på gården slik han gjør nå. Derfor tror jeg at familien Nerdrum kan være med å vise at man ikke nødvendigvis trenger å leve eller være slik eller sånn for å finne et sted der en passer inn og har det fint. For mange kan det rett og slett være både betryggende og fint å se at selv “outsidere” og de som er litt annerledes også kan finne sin plass, om det så er litt på utsiden av samfunnet eller på en gård utenfor Stavern.