Gøyalt kaleidoskop av samtiden

Serien Våre beste år handler om 80-tallet, blir vi fortalt. Skal vi tro vannsenger, He-man figurer, hockeysveis og scrunchier, inviteres vi til en knallfarget tidsreise. Men Våre beste år handler like mye, om ikke mer, om dagens samfunn. Ekkokamre, polarisering og statusjag utforskes med Oslos beste vestkant som bakteppe, ispedd leggvarmere og masse hårspray. 

Kastet ut på dypt vann

Våre beste år følger familien Ihle i det de flytter fra et venstreradikalt kollektiv ute på landet til Ullern. Det er en brå overgang. Mor Siri (Pernille Sørensen) jobber som produsent for en ungdomsserie på NRK, men en ny ansatt fra et reklamebyrå i USA truer alt hun står for. Datter Simone (Cala Holmboe) får hele verdenssynet snudd på hodet i klasserommet når hun utfordres på alt det hun har lært i oppveksten. Og lillebror Ole Martin (Tobias Solli Kaarfald) blir betatt av å få innpass inn i den kule gjengen og alle merkeklærne det innebærer. 

Det er en helt ny verden som møter Ihle-familien i Ullern, og de er overhodet ikke forberedt. Med en dryss absurd humor, forsøker de å navigere deres nye miljøer – med varierende hell.

På tvers av generasjoner 

I det serien veksler mellom de voksnes og barnas historier og perspektiver, åpnes det mulighet for gjenkjennelse på tvers av generasjoner. På den ene siden, appellerer serien til barn i det den er i stor grad tøysete og leken (om ikke et hakk for skatologisk), samtidig som den tar barnas følelser og opplevelser på høyest alvor.

På den andre siden, er det flere momenter som tydeligvis er ment for et eldre publikum når det gjelder de voksne karakterene, særlig de som blir igjen på hippiekollektivet. Der bor Siris eksmann (Bjørn Tomren) sammen med sin nye kjæreste, AKP-medlemmet Inger (Ida Elise Broch), og deres politiske kveruleringer kan gå over hodet på yngre seere. 

Som en tidskoloritt inneholder serien også utallige referanser som kan gå barn hus forbi. Men seriens vektleggelse av nostalgi bidrar også til appell på tvers av generasjoner. Mens noen seere kan kjenne seg igjen i referansene, kan andre simpelthen lene seg tilbake og nyte den gøyale og iøynefallende verden som serien skaper. Det er slik en føler at et sånt familieprogram sikter mot – at flere kan sitte på sofaen og dele latter. 

Men det er også i dette generasjonsskillet der serien skurrer, da det fremstår et vidt gap mellom barnas historier og de voksnes, og barna kommer desidert best ut.

Følelser på spill 

Simone og Ole Martin er ikke bare de mest utviklede karakterene, men også de som er mest utfordret i møte med andre. Skånet fra omverdenen under oppveksten, sliter både Ole Martin og Simone med å tilpasse seg Ullern på hver sin måte. Og det er deres kamp med deres egne forutinntatte holdninger i møte med andre meninger at serien briljerer. 

Ingenting som Ole Martin gjør er godt nok. Han er desperat etter å få innpass blant de populære guttene på skolen, men mangler sosiale antenner. Han prøver å være en god venn, men gjennom bestandige misforståelser fremmedgjør han seg selv fra alle andre, til hans store fortvilelse. Til tross for hans gode intensjoner er det Ole Martins feilgrep som er kilden til mye av humoren og dramaet i serien.

Og jo dypere Ole Martin fortryller seg i elite kretser, jo mer opptatt blir han av det han en gang forkastet – nemlig merkeklær, dyre leker og all statusen slike gjenstander medfører. I jakten på en opphøyd tilhørighet går han over alle tenkelig streker. Han tyr til å sabotere andre for å få det han vil, og ender opp med å skade de som han så gjerne vil stå nær. Men Ole Martin er en såpass gripende karakter at vi likevel heier på hans suksess gjennom hele serien, uansett hvor dumt han oppfører seg. 

Sannhet i bevegelse

På den andre siden utforsker Simone hva det betyr å utfordre de meningene hun har vokst opp med hjemme. Når hun møter en klassekamerat, FpUeren Liv (Pia Almdahl), som motstrider hennes antakelser om verden og hvordan den fungerer, raser Simone sammen. Simone må til og med låne fasttelefonen på skolen midt i timen, bare for å spørre mamma om replikker hun kan etterape i motsvar til hennes nye fiende. Men som Våre beste år gledelig utforsker, blir Simones største intellektuelle nemesis til hennes bestevenninne. Jo mer tid Simone tilbringer sammen med Liv, jo mer gransker hun alt det hun står for og har blitt fortalt, til morens store ergrelse.

Med så mange motstridende meninger rundt seg, sliter Simone med å finne ut hva hun selv tenker. Hennes grunnlag for sannhet er i konstant bevegelse. Hvem hun leser, hva hun stemmer for, og hvilke verdier hun har er sårbar for endringer og påvirkning, flytende og ikke fastlåst. Det skremmer henne, det gjør henne rasende. For hva kan hun holde fast ved nå? Ikke mor, ikke Liv, og i hvert fall ikke henne selv. 

Hos Simone og Ole Martin fremstår det reelle følelser på spill der vennskap står sentralt. Gleden av å finne en sjelevenn og frykten for å miste dem. Å lære hvem man er, men også å miste den man er i møte med andre. Alt dette er bergtakende skildret i Våre beste år. Ikke minst, er deres historier minst like relevante i dag. Internetts- og sosiale mediers samspill med sosialt press, statusjakt, og politisk polarisering skaper en uhyre kompleks virkelighet for unge å navigere i dag. Disse tidløse indre og ytre kampene er skildret på medrivende og mangefasettert vis i Våre beste år.

Barn er best 

Et så rikt indre følelsesliv er serien ikke like opptatt av å dyrke hos foreldrene. Til tross for gode skuespillerprestasjoner, er det ikke like mye å fornemme når det gjelder deres motivasjoner og vansker. Der Ole Martin og Simone er fullkomne karakterer, forblir de voksne ikke så mye mer enn karikaturer. Når det er gjort på engasjerende og morsom vis, så fungerer dette, eksempelvis med nyrik vannsengmagnaten Tore (Christian Skolmen) som bor i nabolaget. Andre ganger blir det flatt og ensformig, spesielt i hippiekollektivet med AKP-eren Inger. Scener som dette står i tydelig kontrast til de med barna, som oppleves som mye mer innholdsrike og spennende å følge med på. 

Et unntak til dette er fokuset rundt arbeidsplassen til moren Siri. Vi får ikke vite noe særlig om hva Siri føler om eksmannen hun flyttet fra, eller om hun kommer overens med de nye naboene. Men NRK-kontoret derimot får vi fascinerende innsyn i, til store gevinster.

NRK går meta 

Siris jobb som NRK-produsent byr på blant de mest morsomme og interessante scenene i hele serien. Det er ikke bare Simone som har skaffet seg en nemesis, for det har Siri funnet i hennes nye kollega Petter (Jakob Schøyen Andersen). Siri tilhører den gamle skolen og mener at NRK bør fokusere på samfunnsnyttig og lærerikt innhold. Mens Petter, flygende inn i NRK rett etter opphold i USA (Doyle, Dane & Bernbach, Chicago Branch), er reklamemann. Han mener at NRK må føres inn i den moderne tid der seertall og appell blant ungdom vektlegges over alt annet, særlig siden de må nå kjempe mot kabeltv-kanalene. 

Ungdomsprogrammet deres blir dratt i vilt forskjellige retninger av de to motstridende verdisettene. Alle forsøk på kompromiss går skeis. Når seriens fremtid blir truet på grunn av heftig kritikk fra alle kanter, blir Siri oppgitt. Går det an å oppfylle samfunnsoppdraget til NRK, samtidig som at innholdet appellerer til et bredt publikum? Er det for mye å be om begge deler? 

I likhet med temaene som utforskes med barna, er problematikken omkring NRK i serien også svært relevant i dag. Hvordan NRK skal oppfylle samfunnsoppdraget blir en gjenstand for endeløs diskusjon. I en alder med algoritmer og skiftende seervaner blir disse spørsmålene særdeles aktuelle. Som debattene rundt influensersamarbeid og terning-anmeldelser vitner om, har NRK mange forventninger å innfri, og det er tilnærmet umulig å tilfredsstille alle i deres søken på et yngre publikum.

Fortryllende kulisser 

I Våre beste år forsøker Siri og kollegaene å lage noe som kan oppfylle alle kravene. Bred appell og integritet. Trendy og opplysende. Pedagogisk uten å være kjedelig. Kul uten å være kommersiell. Kan man flette inn et pedagogisk budskap mellom lag med fengende historiefortelling? 

Noe av det mest fascinerende ved Våre beste år er at den tematiserer at det er umulig å få til begge deler, noe som serien i seg selv faktisk oppnår med glans. Mer meta går det ikke an å være, og i denne høyst kreative og lekne serien er det en risiko som den til syvende og sist vinner på. 

Ser man etter et nøyaktig tidsportrett av 1980-tallet må man lete videre. Det er ikke det serien handler om. Våre beste år bruker nostalgi og fortidens referanser som kulisser i dens kommentar på samtiden. Med lekker kinematografi, lydspor og scenografi, dannes det en tydelig gjennomført sonisk og visuell profil, noe som tilfører serien en fargerik og frisk stemning. 

Våre beste år er ikke opptatt av tidseksakte referanser. Det er en nostalgitripp, en kaleidoskopisk berg-og-dalbane tur, en regnbuefarget slush. Den er fylt til randen med kontraster. Venstreradikale og FpUere. Kabeltv og offentlige kringkastere. NRK-kritikk og forsvar. Å gjøre det umulige mulig. Og det får den til. Og slik som det er lagt opp til, er det mye potensiale å finne i en sesong 2, noe som det er bare å vente på med glede.