Ikke hvem som helst kan oversette bildebøker for flerspråklige barn

Kronikken er skrevet av:

Katarzyna Tunkiel er førsteamanuensis i norsk ved Institutt for barnehagelærerutdanning, Universitetet i Stavanger. Hun forsker på og underviser om bildebøker, høytlesing og flerspråklighet i barnehagen. I tillegg jobber hun som skjønnlitterær oversetter og har oversatt flere barne- og ungdomsbøker fra norsk til polsk.

Trude Hoel er professor i lesevitenskap ved Lesesenteret, Universitetet i Stavanger, og hun er prosjektleder for SPrELL, som er finansiert av Forskningsrådet. Forskningsinteressene hennes omfatter blant annet språk- og leseaktiviteter i barnehagen og lesing og implikasjoner av digitalisering.

Barnelitteraturen og høytlesinga sin rolle i barns oppvekst er anerkjent i Norge. Prinsippet om at barnelitteratur skal være tilgjengelig for alle, står sentralt. Men for at den skal være det, må alle vi som jobber med barnelitteratur ta oss sammen: Norge er et flerspråklig land, og det er et uttalt behov for bøker på språkene som er representert i samfunnet.

I et innlegg på nettsider til Norsk Barnebokinstitutt skriver Helene Uri og Kristin Ørjasæter at også flerspråklige barn skal ha tilgang til litteratur. Som forskere på barnelitteratur og lesing for barn, kunne vi ikke vært mer enige. Men det holder ikke bare at barna skal ha tilgang til litteratur. Litteraturen må også være skikkelig god, og da må oversettelsene av bøkene ivareta språklige og litterære kvaliteter.

I digitalisering ligger det muligheter for å gi ut god barnelitteratur på ulike språk, kanskje til en rimeligere pris enn papirutgivelser – men det ligger også noen fallgruver. Den digitale konteksten kan lett «friste» med enklere løsninger for eksempel i oversettelsesarbeidet, særlig når publisering er løsrevet fra den originale språkkonteksten og det ikke er involvert redaktører som kan sikre litterær og språklig kvalitet i oversettelsene. Men å oversette barnebøker er ikke en oppgave man kan overlate til Google Translate, en tilfeldig morsmålbruker, eller til og med en oversetter som til daglig jobber med helt andre typer tekster.

Det umuliges kunst?

Å oversette kalles gjerne «det umuliges kunst». Ved Universitetet i Stavanger er vi for tiden i gang med et prosjekt, SPrELL, der vi utvikler et digitalt bibliotek for flerspråklige 3- og 4-åringer i Norge. Barna i prosjektet har litauisk, polsk eller arabisk som morsmål. Som en del av prosjektet har vi oversatt 20 norske bildebøker med høy litterær kvalitet til polsk, litauisk og arabisk. De digitale bøkene gir mulighet for å velge språk, slik at barna kan lese dem på morsmålet sitt hjemme, og på norsk eller et annet språk i barnehagen. I dette arbeidet har vi fått innblikk i hva det umuliges kunst handler om i praksis.

I utviklingen av det digitale biblioteket har vi lagt vekt på å ivareta de særegne kvalitetene i bildeboka. Vi har derfor lett etter, og funnet, litterære oversettere som har relevant erfaring, kjennskap til barnelesere og ikke minst et faglig engasjement for dette oppdraget. For å oversette barnelitteratur er aldri en enkel oppgave. Når man i tillegg skal oversette bildebøker som skal leses av flerspråklige barnehagebarn, i to helt ulike sammenhenger og på to ulike språk, blir oppgaven en enda mer krevende balansegang.

For å sikre den litterære kvaliteten har oversettelsesarbeidet blitt gjennomført med to oversettere på hvert språk. En person fikk hovedansvar for å oversette 10 bøker og kvalitetssikre ti andre oversettelser. Denne tandemorganiseringen var et alternativ til redaksjonell behandling av oversettelsene. Det var også viktig at vi etablerte en felles forståelse for hva oppdraget innebar. Like viktig var muligheten til å diskutere ulike problemstillinger underveis og bli enige om foretrukne strategier i det enkelte språket – og på tvers av språkene.

For oversetting handler først og fremst om valg – i tillegg er det valg som oversetteren vanligvis står alene om. Oversetterne i prosjektet påpekte i etterkant at det å jobbe i team ga dem en god følelse og en viss trygghet når det kom til å løse ulike utfordringer. Og de var mange.

Lek med språket

Den første typen utfordringer var knyttet til det som er målet med all skjønnlitterær oversetting: Å ivareta kildetekstens litterære kvaliteter i en annen språkdrakt. Med tanke på barnelitteratur spesielt handler det også om adaptasjon, altså tilpasning av den oversatte teksten til barneleseren, og om å velge ethvert ord med omhu. Sistnevnte er særlig viktig for bildebøker der verbalteksten ofte er svært komprimert og meningen fortettet, nesten som i poesi.

En av oversetterne våre er Eglė Išganaitytė, som har oversatt ti bøker i SPrELL til litauisk. Hun sier at oversetterens oppgave er å finne en god balanse mellom en ekvivalent og kreativ oversettelse. Samtidig må man gjengi meningsinnholdet på et lettlest språk uten å gjøre det tilgjort barnslig, og beholde en god rytme og klang i språket, særlig fordi teksten er ment å bli lest høyt. Også den andre oversetteren til litauisk, Nora Strikauskaitė, framhever viktigheten av at barn skal få glede av den språklige formen ved teksten.

Derfor er det nok ikke overraskende at ordspill og annen lek med språket i bildebøkene var noe av det viktigste oversetterne måtte bryne seg på. Et eksempel er karakternavnene Jakob og Neikob fra Kari Stais bok. Det tok flere runder med diskusjoner oversetterne imellom før de landet på tilfredsstillende løsninger, og de inspirerte hverandre i prosessen. Også faste uttrykk og rim, som «Ha det på badet, gamle sjokolade!» fra Når to skal si ha det! av Tor Åge Bringsværd og Tina Solli, ble diskutert, og nonsensfraser som «skumpiska pastinakk med rumpekrumlar» og «jekselstuing i spinalseng» fra Bronto Biff på Café Olala av Nhu Diep.

Samtidig måtte oversetterne hele veien ha i bakhodet at bøkene også skulle bli lest av barna på norsk, så de kunne ikke tillate seg å gå altfor langt fra originalen, noe de normalt kunne hatt en større frihet til. Sherin A. Wahab, oversetter til arabisk, er inne på det når hun trekker fram dyrelyder fra Dagen opp ned av Martine Grande: «På arabisk bruker vi andre uttrykk for lydene og det var om å gjøre å prøve å bevare de norske lydene slik at barna kan være kjent med disse når de senere skal lese disse på norsk.»

Raymonde Sneddon, som har forsket på parallellspråklige barnebøker, påpeker at utfordringen med å gjengi stilistiske trekk ved originalen og samtidig beholde en stor grad av ekvivalens i den oversatte teksten, kan være en grunn til at utgivere av parallellspråklige barnebøker ofte tyr til enklere tekster, skrevet spesielt med tanke på å bli oversatt (Sneddon, R. (2009). Bilingual Books – Biliterate Children. Learning to read through dual language books. Trentham Books, s. 61). I vårt prosjekt mener vi at alle barn har rett til å oppleve glede i møte med bøker som leker med språket, også når det er barnas morsmål.

To lesergrupper og to modaliteter

I enkelte tilfeller er den språklige humoren i bøkene beregnet på voksne heller enn barn. Dette er jo ikke uvanlig i moderne bildebøker som gjerne henvender seg til ulike lesergrupper. Denne dobbeltheten var også noe som oversetterne måtte ta hensyn til, for eksempel da de skulle finne gode løsninger for uttrykk fra Ragnar Aalbus bøker, som «din lille gjøk» i Krokodille i treet som spiller både på den bokstavelige og metaforiske betydningen av uttrykket. I slike tilfeller ble vi enige om at vi først og fremst skulle ivareta behovene til barneleseren, og vi godtok at ordspill myntet på voksne kunne gå tapt i oversettelsen. Det var likevel ikke en enkel avgjørelse.

En annen grunn til at vi valgte denne strategien, var begrensningen knyttet til bildebokas egenart. Bildebøker er jo multimodale tekster der både ord og bilder formidler mening, og innholdet i verbalteksten blir ofte forsterket av bildet. Slik var det for eksempel på oppslaget der frasen «din lille gjøk» dukker opp sammen med en illustrasjon av den lille krokodillen i et ørnereir, som kan skape assosiasjoner til en gjøkunge. Et annet eksempel er en kakaokopp som sier «Ha det på badet, gamle sjokolade!» til en annen kakaokopp i Bringsværd og Sollis bildebok. I begge tilfeller var det nødvendig for oversetterne å heller ta hensyn til den visuelle sida ved bøkene i prosessen med å finne gode løsninger. Dette er også noe som blir understreket av oversettelsesforskerne Riitta Oittinen, Anne Ketola og Melissa Garavini: Den som oversetter ei bildebok må lese den gjentatte ganger og fortolke meningen som oppstår i samspillet mellom ord og bilde for deretter å vurdere strategier i arbeidet med teksten (Oittinen, R., Ketola, A. & Garavini, M. (2018). Translating Picturebooks. Revoicing the Verbal, the Visual, and the Aural for a Child Audience. Routledge, s. 31-32.) .

Mellom kulturer

All oversetting handler vel så mye om å gjengi et meningsinnhold på et annet språk som å pendle mellom kilde- og målspråkets kulturer. Utfordringen med å håndtere kulturspesifikke referanser er noe som skjønnlitterære oversettere stadig møter på, så de vil ha utarbeidet et repertoar av strategier. I oversettelsesteorien snakker man om ulike grader av tilpasning til målspråkets kultur eller fremmedgjøring som handler om å beholde elementer som er typiske for kulturen originalteksten tilhører. Ifølge Riitta Oittinen er disse strategiene en svært delikat sak når det gjelder oversetting av barnelitteratur (Oittinen, R. (2000). Translating for Children. Garland Publishing, s. 74-75.), men hvilken av dem skal man velge når lesere av den oversatte teksten lever i begge kulturer?

I prosjektet vårt var problemstillingen mest krevende for oversetterne til arabisk. Sherin A. Wahab sier at i den arabiske verdenen finnes det en del restriksjoner for barnelitteratur knyttet til hvilke temaer som den kan ta opp. Men siden barna som skal lese bildebøkene er oppvokst både i den norske og den arabiske kulturen, får de møte både bæsj, rumpe og promp i tekstene, på begge språkene. Hadde bøkene blitt oversatt med tanke på utgivelse utenfor Norge, ville oversetterne kanskje tatt andre valg.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Veien videre

I en artikkel stiller Ida Therese Klungland spørsmålet: «Hvordan står det egentlig til med den flerspråklige barnelitteraturen i Norge?». Hun konkluderer med at prosjekter knyttet til parallellspråklig litteratur, blant annet initiert av Leser søker bok, Det flerspråklige bibliotek, Nasjonalt senter for flerspråklig opplæring (NAFO) og Norsk barnebokinstitutt, tar lang tid å gjennomføre og er vanskelige å finansiere. Det kan vi skrive under på.

Arbeidet med bøkene i SPrELL-biblioteket har blant annet vist oss at den planlagte konteksten for lesing av bøkene kan bidra til å komplisere oversettelsesarbeidet ytterligere. Å oversette multimodale tekster (bildebøker) som henvender seg til ulike lesergrupper (barn og voksne) for flerspråklige barn som lever i to kulturer, er det umuliges kunst par excellence. Eller i hvert fall en svært utfordrende navigasjonsoppgave.

Det er mange gode bøker i den norske barnelitteraturen, og alle barn bør ha tilgang til god litteratur, også barn som har et annet morsmål enn norsk. Når barnebøker blir digitalisert, er det lett å tenke at korte, tilsynelatende ukompliserte tekster fort kan oversettes til mange ulike språk, og at oversettelsen vil være bra så lenge kildeteksten er av høy kvalitet. Men det er ikke så enkelt, for ikke hvem som helst kan oversette bildebøker for flerspråklige barn.