Mor eller menneske?

Barnedramatikk er en fantastisk kilde til samtidens mentalitetshistorie. Her kan den voksne forfatteren presentere barna for sosiale normer, regler og verdier. Det kan handle om hvordan samtidens samfunn faktisk fungerer, eller hvordan forfatteren ønsker at det skal fungere.

Et godt eksempel er Barbra Rings skuespill Liselil og Perle fra 1912. Sceneteksten er ett av de mindre kjente verkene til Ring, som var Norges mest produktive barnebokforfatter på begynnelsen av 1900-tallet. Liselil og Perle gikk rett inn i samtidens viktige likestillingsdebatt.

Prinsessen og fattigjenta

I forestillingen, som ble spilt for fulle hus på Nationaltheatret i 1912, kommer Barbra Ring med et ønske om samfunnsendring. Hun lar dronningen i stykket uttale: «Ingen i verden har rett til å skamme seg over sin mor, om hun så var den usleste kvinne på jorden». Dette var ikke selvsagt på begynnelsen av 1900-tallet, for det var mange som skammet seg over sine mødre. Ring ønsket spesielt at samfunnets holdninger til alenemødre og skilte kvinner skulle endre seg. Replikken er ikke bare et uttrykk for Rings personlige ønsker. Når det er mulig å levere påstanden fra Nationaltheatrets scene, forteller replikken også at holdningene til «moderskapet» var del av den norske samtidens politiske debatt.

Liselil og Perle vokser opp som søstre, men den ene er prinsesse og den andre er ei fattigjente. Problemet er at ingen på slottet vet hvem som er den ekte prinsessen fordi de ble lagt i samme vugge rett etter fødselen. Nå skal prinsen i naboriket velge seg en dronning. Det er viktig at en av prinsessene gifter seg med ham, fordi kongeriket har pengeproblemer som ekteskapet kan løse. Prinsen har hørt rykter om at ikke alt er som det skal, og kommer utkledd som spillemann for å spionere på prinsessene. Etter en del forviklinger ender det med et lykkelig dobbeltbryllup. Rings stykke tematiserer hvorvidt et menneskes sosiale status henger sammen med personens egenskaper.

Ekte eller uekte?

Det sentrale spenningsmomentet i Liselil og Perle er altså knyttet til hvem av de to sekstenårige hovedpersonene som er en ekte prinsesse og hvem som egentlig er «et vanlig menneske». Like etter fødselen ble den ekte prinsessen lagt i samme vugge som ei morløs bygdejente, og siden det ikke kunne avgjøres hvem som var hvem, ble begge oppdratt ved hoffet. Spekulasjonene går høyt og lavt. Den snørrhovne hoffdamen Frøken Phina utrykker det slik: «I seksten år har hun tatt oss ved nesen alle sammen, hun, den uekte.» Det å være «uekte barn» var et skjellsord i Rings samtid, og denne uekte prinsessen er nok etter all sannsynlighet også født utenfor ekteskap, selv om det bare blir sagt mellom linjene. At denne piken har en far, blir i alle fall aldri tematisert.

Barn født utenfor ekteskap hadde få eller ingen rettigheter i Norge i 1912. Forsørgerbidrag fra far var en frivillig sak, og ungene hadde ingen arverett. Enslige mødre slet med å få endene til å møtes, i tillegg til at de ble sett ned på og ekskludert fra store deler av arbeidsmarkedet. Det var nok mange som skammet seg over disse mødrene. Katti Anker Møller, en annen overklassekvinne i Rings samtid, engasjerte seg håndfast for denne gruppen. Sammen med venstrestatsråd Johan Castberg fikk hun på plass en rekke barnelover i 1915. Lovene ga barn født utenfor ekteskap rett til å bære farens navn, rett til arv og rett til forsørgerbidrag. Norge hadde likevel separat lovgiving for barn «innenfor» og «utenfor» ekteskapet helt fram til 1981.

Sannheten forløser

Barbra Ring er tydelig i denne saken: Det er ikke rammen rundt unnfangelsen som skal avgjøre barnets skjebne. Ring beroliger derfor sitt publikum, som ifølge avisene besto av barn fra både bedrestilte hjem og arbeiderklasse, mot slutten av stykket. Publikum har ventet og ventet på å få vite hvem av de to prinsessene som er den riktige, og alle har trodd avsløringen skulle få store konsekvenser for livene deres. Men avsløringen kommer aldri.

En fe, som bærer navnet Sannheten, kommer nemlig med følgende erklæring mot stykkets slutt: «Det gjør ingenting, om et menneske er født med en tiggerstav eller et scepter i hånden. Det er vore gaver som kan gjøre et fattigbarn til prinsesse og en prinsesse til et virkelig menneske.» Dette var ingen vedtatt sannhet i 1912, men det er ingen tvil om at Ring mente det burde være det.

Artikkelen fortsetter etter anbefalingene.

Morløse barn og barnløse mødre

I Rings samtid var det vanlig at teater formidlet politiske budskap. Når vi skriver om likestillingskampen i Norge, kommer vi sjelden utenom sitater fra Et dukkehjem av Henrik Ibsen. Noras voldsomme oppbrudd fra sin mann var et debattinnlegg i kampen for kvinnelig frigjøring. Morsrollen blir også tematisert, for Nora måtte forlate tre barn. Skilsmisse på slutten av 1800-tallet, og et stykke inn på 1900-tallet, var langt mer brutalt for kvinnene enn for mennene. Nora måtte velge: Skulle hun være mor eller menneske?

Barbra Ring debuterte i 1904 og forfattet seksten barnelitterære verk i ulike sjangre før hun begynte å skrive for voksne. For henne var denne problemstillingen – mor eller menneske – et smertepunkt i hele forfatterskapet. Hun opplevde selv å bli skilt fra datteren i fem år, fordi hun forlot sin mann.

Det gjennomgående temaet hos Ring er morløse barn og barnløse mødre, uansett sjanger og målgruppe. Hun har nok selv tenkt at hun var en mor å skamme seg over. Gjennom de ulike karakterene i Liselil og Perle portretterer Ring samtidens ambivalens til kjønn, klasse, mødre og uekte barn.

Selvsentrert kvinnekamp

Den store kvinnesaksdebatten i første halvdel av 1900-tallet var knyttet til de gifte kvinnenes status. Diskusjonen gikk høyt om ekteskap, barn og seksualitet. Stemmerettskampen var i realiteten vunnet allerede i 1910, og ugifte kvinner hadde fått en hel rekke juridiske rettigheter i siste halvdel av 1800-tallet. Det var nå på tide å oppjustere mødrenes rettigheter. At kvinner føder barn er en kjønnsforskjell det er vanskelig å overse, men skulle den ha konsekvenser for kvinnenes status som samfunnsborgere?

Ring var blant de skilte, kvinnelige forfattere som var høylytt tilstede i norsk offentlighet. Sammen med sine forfattervenninner Sigrid Undset, Nini Roll Anker og Regine Normann styrte hun Forfatterforeningen i flere tiår og deltok stadig i kvinnesaksdebatter. Men firkløveret gjorde det ut fra sine individuelle erfaringer, og uten å kreve politiske endringer. De var en gjeng med frittenkende og høylytte overklassekvinner, som visst hadde hatt sin egen porsjon motgang, med skilsmisser og trang økonomi, men de var like ofte i tottene på kvinnesaksforeningene som de var enige med dem.

Ring innrømmer selv i den selvbiografiske Minder og smaa bekjendelser (1929): «jeg hadde saa nok at gjøre med min egen kvindesak og mine egne kvindesaker, at jeg ikke fik tid til å arbeide for at skaffe frihet, ret og beskyttelse til dem som ikke kunde slaa seg frem selv.» Selv om hun ikke deltok i kvinnesaksforeningenes kamp, var hun som dem opptatt av samtidens tre kjernespørsmål knyttet til barn: Styrkeforholdet mellom foreldre og barn, forholdet mellom mor og far, og til sist forskjellsbehandlingen av barn innenfor og utenfor ekteskapet.

Barnets beste

Synet på barnet var i endring ved inngangen til forrige århundre. Barndommen som en egen verdifull og beskyttet periode var en ny oppfinnelse, ennå forbeholdt de velstående. At barn ned i sjuårsalder måtte tjene til livets opphold var ikke uvanlig. Folkeskolen hadde nettopp kommet på plass (i 1889), lovene som forbød barnearbeid var nye (i 1892), og barn ble fortsatt juridisk behandlet som farens eiendom.

Med bøker som Ellen Keys Barnets århundre (1901) og den norske opplysningsboken Forældre og børn (1902) ble foreldrenes omsorg og forpliktelser tydeliggjort. Man begynte å snakke om hva som var til «barnets beste». Samtidig hadde foreldre i Norge lov til å slå sine barn helt fram til 1972, og barn fikk ikke lovfestet medbestemmelse før i 1981.

Dronningmoren i Barbra Rings Liselil og Perle er påvirket av de nye tankene. Selv om mødre ifølge henne har krav på respekt, er det én ting som kan frata moren denne retten: «Har du kjærlighet nok til å tenke på ditt barns lykke framfor din egen? Har du det ikke, fortjener du ikke å være mor.» Barnets beste skal gå foran morens behov. En mor skal ofre seg. Muligens ligger det en form for dårlig samvittighet her, for Barbra Ring holdt ikke ut i sitt eget ekteskap, til tross for datteren Gerda. Eller kanskje var det rett og slett en vond erkjennelse av at når hun valgte å være et fritt menneske, hadde hun heller ikke rett til å være mor?

Rings frigjøring og store sorg

Barbra Ring kom fra en bedrestilt familie, med en forventning om at jentene skulle gifte seg tidlig og i henhold til sin stand. Som 19-åring opplevde Ring ekteskapet med den fjorten år eldre August Thorvald Kirsebom som et sjokk. I Minder og smaa bekjendelser skriver hun «Men naar to kommer sammen, saa at si fra hver sin klode, og efter et saa kort bekjendtskap, men altsaa med uanede rettigheter i en intimitet, som ialfald for den kvindelige part – naar hun er et absolutt barn – må virke unaturlig … ja da er der al utsigt til at det hele skal falde i fisk.»

Og falt i fisk gjorde det, i 1904 holdt ikke Ring ut lenger, og mannen sørget for at mor og datter ikke fikk treffe hverandre. Kirsebom tok ikke omsorgen selv, men sendte datteren rundt til slekt og ulike prestegårder. Husholdersken på Nøtterøy prestegård, der Gerda oppholdt seg den siste tiden før hun ble myndig, forbarmet seg over de to ulykkelige kvinnene. Til avtalte tider lot hun Gerda rømme ut i skogen der ungjenta møtte sin mor i hemmelighet.

Trøste datteren

Hele det barnelitterære forfatterskapet til Ring kom i stand fordi hun gjennom bøkene fant en måte å kommunisere med datteren på. Når de ikke kunne treffes personlig, kunne hun trøste datteren gjennom fortellingene sine. I Norsk barnelitteraturhistorie karakteriserer Gunvor Risa barnebøkene til Barbra Ring som tilhørende «sommerferiesjangeren», bøker med lek, lediggang og vennebesøk med stadige selskap.

Trass i alle de morløse barna hun skriver om, forteller Ring lyse og håpefulle historier. Men de bitre erfaringene hennes lurer i bakgrunnen. Som når husmannskona Gyri i Liselil og Perle sarkastisk påpeker at «mannfolka har så ofte skylla og går fri». Hun mener det er til pass for dem, at de av og til får svi, de også.

Ansvarlige mødre

I Liselil og Perle er både husmannskona Gyri og dronningen gift med nokså tomsete menn. Men Gyri og dronningen er velsignet av den feen som kalles Klokskapen. Det er med andre ord kvinnene i Liselil og Perle som framstår som de ansvarlige omsorgspersonene, det er de som tar seg av både barna og kongeriket, og de må gjøre det beste utav sine respektive arrangerte ekteskap. Ring var sterkt imot en slik ekteskapspraksis, som hun jo selv hadde vært offer for. Derfor lar hun prinsesse Liselil treffe prinsen i forkledning, slik at ekteskapet mellom de unge er basert på forelskelse og eget valg, ikke på status eller foreldrenes ønsker. Hun skaper også en kontrast mellom den konforme prinsesse Perle og den opprørske Liselil, og understreker dermed at det kan lønne seg å kaste vrak på enkelte tradisjoner.

På samme måte som barna skal vite at de har verdi, uansett økonomi eller sosial status, skal også mødrene verdsettes. «Man har endnu ikke lært at skatte den uhyre værdi som ligger i en kvindes villighet til at bli mor og det arbeide som står i forbindelse dermed», slår kvinnesaksforkjemper Katti Anker Møller fast. Det er, etter hennes mening, kvinnen som skal avgjøre oppdragelsen og fødselstallet.

Mor mot far

Slik er det ikke tidlig på 1900-tallet. Anker Møller framstiller kvinnene som ubetalte husholdersker og barnepiker i mannens hjem. I tillegg til fravær av lønn, måtte de finne seg i å føde ham det antallet barn han bestemte. Fram til nye endringer i lovverket i 1927, var det faktisk ulovlig for kvinner å nekte mannen samleie, og han kunne kreve skilsmisse med dette som grunnlag.

Det er denne siste diskusjonen, som handler om forholdet mellom de to foreldrene, som er den mest personlig for Barbra Ring. Selv om det var klart gjennom hele 1800-tallet at moren hadde hovedomsorgen for barna, var det likefullt faren som hadde den juridiske foreldremyndigheten, slik han også hadde myndigheten over sin kone. Dette ble endret med den nye skilsmisseloven i 1909, men da var det for sent for mor og datter Ring. Fra og med lovendringen i 1909 og framover til 1981, ble kvinnene juridisk likestilt i ekteskapet, og moren får større og større fortrinn overfor far. Når skilsmissene virkelig skyter fart på 1980-tallet, da er det norske fedre som statistisk blir den tapende part i kampen om barnet.

Viktige endringer

Ring bringer en debatt om barns og mødres rettigheter til sitt barnepublikum, slik barnelitterære forfattere til alle tider har bragt samtidens verdidebatter til sine lesere. Det var nok ikke alle i samtiden som oppfattet det politiske budskapet hennes, men Liselil og Perle speiler samtidens kvinnesak, slik Ibsen gjorde for voksne noen tiår tidligere. Ingen av de to forfatterne klarte nok å avskaffe skammen og skyldfølelsen knyttet til morsrollen. For selv om ingen lenger skammer seg over en enslig mor, er det nok av andre tema som kan være skambelagte for dagens mødre.

For Ring og venninnene hennes handlet kvinnesaken om menneskeverd, uansett om verdien er gitt fra naturens side, eller på bakgrunn av hva hver enkelt tilbyr samfunnet. Selv om Ring kom fra et bedrestilt hjem, var mange av hennes viktigste karakterer fra fattige familier. Hun forsøkte, spesielt senere i forfatterskapet, å ta andres perspektiv. Hun var klar på at ingen skal behøve å velge mellom rollen som mor eller et liv i frihet. Norsk lov har sakte, men sikkert blitt enig med henne.

Om forfatteren

Artikkelforfatter Petra Helgesen forsker på norsk barnedramatikks historie sammen med dr.art. Anne Helgesen. I høst lanseres boka Drama for barn – teatrets sjel, sammen med de siste fem bindene i en serie med norsk barnedramatikk. Petra og Anne Helgesen er også redaktører for bokserien. Samleutgaven av Rings dramatikk inngår som en del av denne.

Kilder:
Danielsen, Hilde, Eirinn Larsen og Ingeborg W. Owesen: Norsk likestillingshistorie 1814-2013. Fagbokforlaget, Oslo 2014

Helgesen, Anne M. og Petra J. Helgesen: Drama for barn – teaterets sjel. Barnedramatikkens historie i Norge. Vidarforlaget, Oslo 2019

Johansen, Kristin B.: Hvis kvinner ville være kvinner. Sigrid Undset, hennes samtid og kvinnespørsmålet. Aschehoug forlag, Oslo 1998

Ring, Barbra: Kongens hjerte / Liselil og Perle / Prinsessen og spillemannen. Vidarforlaget, Oslo 2015

Gunvor Risa: Norsk barnelitteraturhistorie. Samlaget, Oslo 1997.

Smith, Lucy: Foreldremyndighet og barnerett. Universitetsforlaget, Bjørkelangen 1980