Utøvende, deltagende og mottagende – tendenser i barn og unges kulturbruk

Saken er støttet av Fritt Ord i en serie der Periskop ser på ulike sider av Kulturtanken.

Kulturtanken melder at ungdom ser flere utfordringer for å delta på lokale kulturaktiviteter. Den kulturelle skolesekken (DKS) er fortsatt hovedårsaken til at barn og unge er gruppen som opplever mest kunst- og kultur i samfunnet, men pilene peker likevel nedover for antall unge som bruker kulturtilbud utenfor skoletid, samtidig som enkelte studier tyder på at barn i mindre grad enn før følger i foreldrenes fotspor og blir voksne kulturmennesker. Hvorfor er det da så lite forskning på hva DKS gjør med barn og unge, og generelt lite forskning på barns forhold til kunst og kultur? I denne teksten skal jeg se litt på hvilke hindringer som ligger i veien for de unge, noen konkrete tiltak som gjøres, samt hva som rører seg politisk og innenfor forskningen på feltet.

15 anbefalinger fra dem det gjelder

Hva tenker barn og unge om hindringene for å delta på ulike kultur- og fritidsaktiviteter? Dette har Kulturtanken invitert en rekke barn og unge til å si sin mening om under datainnsamlingen til rapporten «(U)like muligheter» [1], som ble skrevet og publisert i 2024 på oppdrag fra Kultur- og likestillingsdepartementet. Fritidsaktivitetsbegrepet favner bredt, men dekker i hovedsak idrett, friluftsliv og kulturaktiviteter. Kulturtanken har snakket med over 1200 barn og unge i alderen 6–19 år, fra steder spredt rundt i hele landet [2].

Som en oppsummering, er det hentet ut femten ting som går igjen blant det de unge melder inn, presentert som en punktliste for hva de mener trengs for å inkludere flere. Listen inneholder helt konkrete ting som å senke medlemskontingenter, forbedre kollektivtilbud og redusere prisene på månedskort, slik at barn og unge lettere kan komme seg til og fra aktiviteter. Mange ønsker seg også et bedre tilbud av aktiviteter i helgene, i stedet for stort sett på kvelder i ukedagene.

Rapporten ser samtidig på om det kan være særegne barrierer for å delta i kulturaktiviteter spesifikt. I tillegg til sosiokulturelle forklaringer, pekes det på at utover kostnader, kan også lange ventelister og fordommer knyttet til aktiviteter som dans og teater være med på å gjøre rekrutteringen dårligere [3]. Ett av stedene barn og unge derimot definitivt blir eksponert for ulike kunst- og kulturuttrykk er i Den kulturelle skolesekken.

[1] «(U)like muligheter – Barn og unges innspill om betydninger, barrierer og muligheter for deltakelse i kultur-, idretts- og friluftaktiviteter»

[2] Side 24

[3] Side 51–52

Elever på oppdrag

DKS er ikke bare et tilbud til elevene, men også et opplegg elevene oppfordres til å bidra til, blant annet gjennom rollen som såkalt kulturvert, eller elevarrangør. Det er litt forskjellig praksis rundt i landet og på ulike skoler hvilke trinn elevarrangørene rekrutteres fra, og hvor mange som tar denne rollen på skolene. I DKS Oslo kan man delta på elevarrangørkurs hvis man er elev i 5.–7. trinn og på 8.–10 trinn, noe som ifølge nettsidene gir både elever og lærere kursing i «å planlegge, gjennomføre og evaluere kulturarrangementer fra Den kulturelle skolesekken, i tillegg til egne arrangementer.» [1] Det legges opp til at skolene sender fire eller fem elever på kurset.

Disse elevarrangørene spiller en viktig rolle for utøverne som kommer på besøk, noe jeg kan attestere for som tidligere utøver selv. Hvis systemet fungerer, er det disse elevene som møter deg når du kommer, og viser deg hvor du skal være. De hjelper til med å rigge og sette frem stoler til elevene og henter kaffe og vann [2]. I tillegg ønsker de klassene velkommen og presenterer utøverne.

DKS Oslo legger også til rette for ungdoms deltagelse gjennom elevenes programråd. Her tilbys blant annet mulighetene for å «være med å sette ditt preg på DKS-programmet», «et kurs i kunstkritikk med to erfarne kritikere», samt å «se og delta på 5–6 kunst- og kulturproduksjoner og vurdere dem». Dette skulle jeg gjerne vært flue på veggen til, for det hadde vært interessant å se gjennomføringen i praksis av dette som høres ut som en gyllen mulighet for elevene til både å påvirke innholdet som skolene skal få, samtidig som de får mulighet til egenutvikling, gjennom å erverve ny kunnskap og trene opp kritiske evner. Og å se om det faktisk virker slik det er ment.

[1] https://www.denkulturelleskolesekken.no/oslo/elever/

[2] Kulturtanken har denne fine veiledningen til elever som skal møte utøvere, også med en grundig gjennomgang av kaffekokingsprosessen. 

Frafallsforklaringer

All denne medvirkningen til tross, kom det opp et alvorlig motsetningsforhold i regjeringens handlingsplan for 2024–2026, «Alle inkludert!» For selv om barn og unge er den aldersgruppen som bruker enkelte kulturtilbud som teater og museum mest, er det flere studier som ifølge rapporten, tyder på at færre unge får «samme kulturelle adferd» som foreldrene sine når de selv blir voksne [1]. Hvis dette stemmer blir det altså færre voksne som bruker kulturtilbud over tid.

Datagrunnlaget dette bygges på er sammensatt, og er i hovedsak samlet i fremtidsstudien «Fremtidens kultur i et brukerperspektiv» (2018), skrevet av InFuture. Denne studien har sett på en rekke norske tall samlet av Statistisk sentralbyrå (SSB) i ulike undersøkelser fra nittitallet og frem mot 2016, samt på enkelte utenlandske studier som studerer utviklingen fra barn til voksnes kulturvaner konkret [2]. InFuture peker videre på at unges bruk av kultur, da forstått som et bredt uttrykk av kulturtilbud, fra kino og revy til opera og kunstutstillinger, har gått ned generelt.

Tilbake til «Alle inkludert!», pekes det på sammensatte hindringer for at barn og unge ikke søker seg til kulturaktiviteter utenfor skolen, noe som kanskje også kan være bidragende faktorer for at de ikke fortsetter utover i voksenlivet. Med referanse til de femten innspillene fra ungdommene nevnt over, foreslår «Alle inkludert!» konkrete, i praksis enkle tiltak for å gjøre noe med hindringene. Et forslag er å gi tilskudd til kulturinstitusjoner som teatre, slik at de får mulighet til å senke billettprisene for ungdom. Et annet er at informasjon om lokale kulturtilbud på flere språk kan bidra til økt inkludering. Tilretteleggelse for et større mangfold av aktivitetstilbud vil også kunne styrke inkluderingen av flere unge. Samtidig er det viktig å ikke bare ha tilbud for barne- og ungdomsskolebarn, men også gjøre det mulig for eldre ungdommer å ha noe å søke seg til. Et eksempel på dette, som jeg skrev om i artikkelen «Drammen er ikke lenger dritt» [3], er DEMO-kollektivet. Om «Alle inkludert!» sitter med fasiten er riktignok ikke gitt.

[1] «Alle inkludert!», side 26

[2] Infuture: Fremtidens kultur i et brukerperspektiv, side 26

[3] Artikkelen Drammen er ikke lenger dritt

Elevperspektiver på DKS

Det er fortsatt for lite kunnskap og forskning på årsakene for at tallene går nedover for kulturdeltagelse utenfor skolehverdagen, og generelt også om på hvordan DKS påvirker elevene i hverdagen og hva de blir sittende igjen med når skoledagen er over. Dette er det viktig å få et bredere kunnskapsgrunnlag om. For hvor vil en ordning som DKS ende hvis det stadig blir færre kulturinteresserte voksne? Og hvor vil samfunnet bevege seg hvis kunsten og kulturen blir svakere stilt og verdsatt og benyttet?

I en, faktisk, helt ny rapport om DKS i et elevperspektiv, kalt «Opplevingar av kunstmøte gjennom DKS og betydninga av dei» [1], kommer den manglende forskningen frem indirekte, ved at to av hovedreferansene til annen forskning på temaet er fra 2006 og 2009 [2]. Studien er skrevet av førsteamanuensis i sosiologi ved Universitetet i Stavanger, Merete Jonvik, på oppdrag fra Kulturtanken. På Kulturtankens nettsider, vises studien til som en forskningspilot med mål om å finne frem til en forskningsmetodisk tilnærming som kan gi økt kunnskap om DKS fremover [3]. Jonvik anbefaler mer forskning på «elevperspektivet», noe som absolutt er nødvendig.

I rapportens konklusjon, argumenterer Jonvik for flere ulike tilnærminger til materialet. En er en oppskalering av den kvalitative tilnærmingen hun selv har brukt, altså materialinnhenting gjennom dybdeintervjuer med mer, men med større datagrunnlag og over lengre tid. En annen er flere kvantitative undersøkelser, noe som kan fange opp langt flere elever gjennom spørsmålssett som kan få frem bredere linjer, men som ikke går i dybden på samme måte. Tverrfaglige studier, sammenligning av ulike aldersgrupper og kunstmøter i og utenfor DKS-settingen, mer forskning på sosial bakgrunn og skolekultur er andre anbefalinger. Altså generelt sett mer forskning. Og her må det jo helt klart på plass studier om hvordan vanene til norske barn og unge utvikler seg inn i voksen alder.

[1] Rapporten: «Opplevingar av kunstmøte gjennom Den kulturelle skulesekken og betydninga av dei»

[2] Ekstraordinært eller selvfølgelig? Evaluering av Den kulturelle skolesekken i grunnskolen. Rapport 5. (J.S Borgen og S. S. Brandt), 2006. Kvalitet og forankring: En evaluering av Den kulturelle skolesekken i Rogaland. (Telemarkforskning ved B.K Kleppe, O.K Berge og O.M. Hylland), 2009.

[3] Artikkel Kulturtanken

Politisk vilje?

Arbeiderpartiets kulturpolitikk ser i stor grad ut til å speile «Alle inkludert!», blant annet ved å jobbe for at barn skal kunne «delta i kulturskolene til en rimelig pris» og å jobbe for å gjøre det lettere for alle, og da ved at «særlig barn og unge, får mulighet til å delta i kulturaktiviteter» [1]. Aktiviteter på steder som Kulturskolen er jo ikke gratis, slik som DKS, og det er viktig at tilbudet her ikke i praksis bare blir til bemidlede barn.

På nettsidene til Oslo Høyre kan man også lese at partiet ønsker å «prioritere støtte til virksomheter som har kulturtilbud til barn og unge» og å skape flere plasser på Kulturskolen [2]. FrP har et annet syn på kultur og på hvordan kulturtilbud burde finansieres enn de to nevnte partiene, men skriver at «barn og unge bør prioriteres når offentlige kultur- og idrettsmidler skal fordeles». [3] I 2024 kunne også byrådet i Oslo kommune melde at de ønsket å prioritere nettopp «kultur rettet mot barn og unge, til tross for en krevende økonomisk situasjon for kommunen.» [4]

All denne prioriteringen er veldig bra, men for at kulturpolitikken skal henge sammen i et helhetlig og livslangt løp og perspektiv, er det også svært viktig å jobbe politisk for å at disse barna skal kunne bli voksne kulturinteresserte, og legge til rette for at noen faktisk kan bli utøvende kunstnere selv – som også tilhører en annen debatt om å sikre nok timer, lærerkompetanse og linjer innen estetiske fag fra barnehage til russetiden.

Hva jobber vi for?

Oppi diskusjonen av alle de – viktige! – praktiske tingene som billigere transport, kaffekokingskurs og helgeaktiviteter, må vi ikke glemme hvorfor vi jobber for alt sammen. Barn trenger, som alle andre aldersgrupper, å få tilgang på gevinstene kulturopplevelser- og utøvelse gir, som nye perspektiver, andre veier inn til følelsene sine enn de ville funnet selv, muligheter til å skape nye tankebaner og selvfølgelig gode opplevelser. Det er derfor fint det Jonvik skriver om at «det ikkje er så fruktbart å sjå på barn sine møte med kunst som lausrivne og vesensforskjellige frå alle andre sine møte med kunst», og videre at barn «har sitt eige nyanserte og autonome forhold til kunst og er verdifulle og interessante samtalepartnarar om kunst» [5]. Dette betyr ikke at forskningen på kulturopplevelser og fritidsaktiviteter ikke skal forholde seg til alder, men peker snarere på en grunnholdning det er viktig å ikke miste av syne når man snakker om barn og unge som gruppe, nemlig at de må lyttes til og at det å innlemme dem i kulturlivet er helt alvor. Da må de lyttes til.

[1] https://www.arbeiderpartiet.no/politikken/kultur/

[2] https://hoyre.no/oslo/politikk/vaar-politikk/okt-kunst-og-kulturtilbud-til-barn-og-unge/

[3] https://www.frp.no/var-politikk/kultur-idrett-og-frivillighet/kultur

[4] https://aktuelt.oslo.kommune.no/satser-pa-kulturtilbud-til-barn-og-unge

[5] https://media.wpd.digital/kulturtanken/uploads/2025/03/Opplevingar-av-kunstmote-gjennom-DKS_rapport.pdf, side 35