Verdenskunst i Moss – svak formidling

Vi ser det igjen og igjen på våre museer og gallerier i møte med de unge: En muntlig omvisning lagt på et kult nivå som taler til og med de unge utfra en dialog/filosofisk-metode – og deretter et kunst- og håndverks-verksted med en oppgave institusjonen mener er bra for de unge (og tilpasset en måloppnåelse i trinnets rammeplan) og liksom skal herme eller la seg inspirere av kunstneren de har møtt utført i en klassisk teknikk.

Slik har trenden vært i mange ti-år på norske kunstmuseer. Den safe linjen faller nok i god smak hos de unge, hos lærere og foreldre – det er fint å kjenne igjen formen. Og det er godt nok, men hvorfor kan man ikke bruke dette ene frie rommet til å utfordre, dykke ned, skape samtaler om det utenfor boksen, stimulere til kreativ energi og materialrikdom og sprenge rammer i en skole og hverdag som ofte er styrt av MÅ og LIKHET og RETT SVAR. Kan ikke våre museer og galleriet klare å gå FORBI kunst- og håndverksfaget?

Når kunstneren som vises er en av verdens mest markante på samtidskunstscenen, som spesialskaper en utstilling i Moss, pop-art og piktogram-mesteren Julian Opie, med et nedstrippet formspråk i dialog med kunsthistorien, tydelig farge-univers, material-rikdom, tegnede skulpturer, 3D-print, et ønske fra barndommen om å bokstavelig talt gå inn i kunsten manifestert i en avansert VR-opplevelse og en visjon om å kommunisere med hele befolkningen, ja da blir en klassisk linosnitt-oppgave, uten særlig veiledning enn å skjære ut et motiv, og å lage en flipbook med blyant og ark, for enkelt å servere de unge som kommer på besøk. Særlig 30 17-åringer. Og til de minste, den alt for mye brukte og klassiske varianten der barnehagebarn skal tegne rundt hverandres kropper på gulvet på store ark – blir også en altfor lettvin løsning. Selvom målet er å innlemme hele kroppen, sansene og bevegelse. 

Jeg hadde forventet mer av verkstedet på et solid galleri som F 15, som sier de er et av Norges eldste og mest prestisjetunge visningssteder for norsk og nordisk samtidskunst og kunsthåndverk med en eksperimenterende og utforskende kunstprofil som inkluderer undersøkelser av samfunnsrelevante temaer.

Videre: Galleri F 15s formidlingsvirksomhet skal være i front i Norge på å formidle samtidskunst, ved å utvikle formidlingskonsepter, formidlingsaktiviteter og digitale læringsressurser av høy faglig
kvalitet.

Formidlingen henger i mine øyne ikke med på en slik beskrivelse. Det blir alt annet enn utforskende og i front, og fremstår uengasjerende og som en plankekjøring når mulighetsrommet med en kommunikatør og formgiver som Opie er så stort – tross flinke omvisere som gjør jobben sin og følger planen. 

Men la oss bli med på en DKS-produksjon: 

Å skjære til beinet

På plenen før vi ankommer Galleri F 15 sitt kompleks av småbygninger og den vakre hovedbygningen fra 1800-tallet, møter vi en gjeng kråker. Det vil si Julian Opies versjon av Mosse-kråka i piktogram-stil som beveger seg rundt slik de ville gjort om de levde. Disse er projisert i 3D. Kontrasten mellom teknologien og landskapet ytterst på Jeløya, der Munch for 100 år siden malte sine bilder, er fasinerende og en inviterende inngang til utstillingen som har lykkes å binde ute/inne, som også er et av F 15 satsningsområder. 

– Det er virkelig unikt, at jeg som lærer, som får betalt, kan komme hit, og to omvisere som får betalt gjør denne jobben, og elevene får en internasjonal kunstopplevelse, kommenterer en lærer til Periskop på vei inn i den gamle lystgården. 

Vel inne i utstillingen deles de nesten 30 elevene fra kunstlinjen på Kirkebakken videregående skole i to. Den ene halvdelen har foto og design som valgfag. En omviser følger hver gruppe med en halvtimes omvisning etterfulgt av et verksted – og bytte etter lunsj. Det er ingen tvil om at logistikken, kompetansen til formidlerne og rikelig med ressurser er ivaretatt. Men programmet spruter ikke av inspirasjon. 

– Det er viktig at vi ikke tar på noe, starter omviseren vel inne i utstillingen, og skaper et personlig rom med elevene ved å fortelle at han selv gikk på Goldsmiths College i London med Julian Opie, og at Opie allerede var HOT den gangen. Deretter trekker omviseren frem modernismens verdier satt opp mot de gamle mestere – en kanskje unyansert teori å servere unge åpne kunstnersinn: 

– Opie var rockestjerna allerede da. Han designet et album til bandet BLUR i 2000 – dette var lenge før deres tid – og laget portretter av alle bandmedlemmene, som fikk plass på Nathional Portrait Gallery i London der det henger portretter fra århundre med kunsthistorie. Det han gjør i kunsten sin er enkelt; han tar bort all unødig informasjon, skjærer ned til beinet. Dermed kan mye gå galt, men Opie er veldig flink i det han gjør. Har dere sett malere som Odd Nerdrum eller de gamle klassiske figurative mesterne? De kan skjule med ferniss eller maling der anatomien ikke stemmer helt, for de gjør det ikke perfekt, men Opie kan ikke skjule en eneste feil. Hver strek blir stående tydelig. Han må beherske det han gjør særdeles godt. Men ser dere noe han alltid tar bort? 

Verket på veggen viser en gruppe mennesker som er i bevegelse i Opies typiske formspråk. 

– Føttene er borte, sier en av jentene. 

– Ja, nettopp. Han tar aldri med føtter! Ser dere noe annet som er typisk Opie? 

– De går, sier en annen. 

– Ja, Opie vil vise bevegelse. Også her stripper han tegningen ned til essensen av en bevegelse. Det skal føles litt som om en morgen på Oslo S, med alle de anonyme menneskene som går forbi oss. 

Elevene er enig og nikker. 

Idé kontra håndverk – den gamle debatten

Vi går inn i neste rom med en gruppe skyskrapere i midten. Alle rommene er malt opp i sterke farger for utstillingen; blå-turkis, orange, gult. Den gamle idé kontra håndverk-debatten kommer opp igjen: 

– Opie lager ikke verkene selv. Han ser på seg selv som en prosjektleder, der han utformer en idé som sendes til et team. Dette er skyskraperne i Sør-Korea. Bygningene er litt sånn som Postgirobygget i Oslo; som alle syntes er stygge. Disse er da 3D-printet etter at Opie har sendt data-filer. Han tester alltid selv ut ideene og materialene.  

I den største salen nede, møter en gruppe mennesker oss midt på gulvet – og i vår øyehøyde. Vi blir en del av gruppen, de en del av oss.

– Disse er i malt plastkompositt. Da Opie var i Sveits, kom han over leker som består av tykke trefigurer av dyr som jeg også husker fra jeg var liten. Han kjøpte med disse hjem til barna sine. Det er dette som er utgangspunktet for disse menneskene. Tittlene på hver skulptur er meget enkel: Det mest typiske ved figuren + fargen. Vil dere prøve? Hva gjør denne figuren? 

– Den har en mobil, sier en av elevene. 

– Ja, og hvilken farge? 

– Red? 

– Ja, og da blir tittelen? 

– Red Phone? 

– Helt riktig. Og den blå?  

– Han har en røyk. Blue sigarett? 

– Bingo. 

Å gå inn i kunsten som en gammel drøm

Utenfor vinduene på galleriet skimtes linjene til et slott i soloppgangen på Jeløya. Ute-verket kan minne om et klatrestativ såvel som sorte tegnede riss mot himmelen. Omviseren forklarer: 

– Det er ikke et klatrestativ, selvom man kan gå inn i det. HMS er ikke helt på plass for de minste barna, men vi tar med barnehagene inn i noen av portalene. Men dere er kanskje ikke helt skodd? smiler omviseren og fortsetter: 

– Som liten drømte Opie om å kunne gå inn i bilder. Han er også begeistret for befestete middelalderborger i Frankrike og England. I serien Bastin spør han seg: Hvordan kan vi reise en tegning i 3D? Det har blitt til disse smijernslignende skulpturene som også er inspirert av japanske romdelere. Hvis dere kikker inn i det neste rommet ser dere et typisk norsk bygg … 

– Stabburet, svarer en og peker: – Se på veggen, skyggen tegner et verk!  

15 mobiltelefoner blir tatt opp og foreviger fenomenet.  

Vi beveger oss videre til rommene i andre etasje. En skjerm viser et av Opies typiske verk av mennesker i evig vandring i en loop. De vil aldri komme frem, der de går og går uten føtter. En umulighet – men det fotløse har ingen større symbolsk betydning.

– Tenk på piktogrammet for jente og gutte-do; der er også føttene borte. Essensen står igjen.

Igjen understreker omviseren bragden med less is more-metoden og faren for å avsløres som en dårlig tegner og håndverker. 

– Hvis jeg gir dere tre titler, klarer dere å gjette hvem som er hvem hvem her inne? Igjen er all informasjon borte, men vi har likevel nok til å finne det ut: Cardigan, Julia og Fabien? 

Elevene klarer lett å plassere rett tittel på de tre figurene som nesten er tegnet med eike-stenger i et rom.  

En unik VR-opplevelse

Rom nummer syv på F 15 består av 6 portretter, malt på akrylpaneler, stanset ut så de både er i 2D og 3D. 

– Her ser vi hvor tydelig Opie er inspirert av både pop-artens kunstnere som Andy Warhol, Roy Lichtenstein og Keith Harring. Men Opie har også lenge samlet på klassiske engelske portretter fra 1700-tallet, og har denne kunsten rundt seg når han jobber. Dessuten er tegneskaperen Hergé og Tintin en av hans forbilder! Det ser dere godt her inne; med de små prikkene til øyne. Vi ser også at alle menneskene i dette rommet har asiatisk opphav; og jeg vet, tross at dette kun er streker og prikker, at hvis vi hadde et foto av alle, ville vi klare å koble rett portrett til rett menneske. Det er så små nyanser som skal til å kjenne igjen en person. Men igjen; practice make master – Opie øver og øver. Opie har også alltid vært opptatt av portrettet som et bread & butter-produkt for kunstnerne, så man kan faktisk bestille et portrett av seg selv av Opie! 

Vi avslutter foran en figurscene satt opp mot veggen. Det er verken bilde eller skulptur. Opies kunst er virkelig en gullgruve å formidle fra og et mekka av ulike materialer, genre og kunsthistoriske og populær kulturelle referanser:

– Dette verket viser at Opies kunst kan komme fra tilfeldigheter. Han besøkte LA og la merke til at bildene ofte stod på gulvet! Grunnen er at de hyppige jordskjelvene i LA gjør at bilder hele tiden faller ned og knuser! 

Utstillingens siste verk er VR-opplevelsen som tilfører F 15 8 nye rom – bare digitale. En og en elev får på seg brillene og er tydelig overveldet utfra kroppsspråket og smilene som observeres fra sidelinjen når de beveger seg rundt i det som for oss andre er et tomt rom med mdf-vegger.

– VR-utstillingen har brukt den nyeste teknologien fra i høst, og du opplever ikke svimmelhet da brillene har fem kameraer innebygd. Her har jeg hatt små barn og eldre på 90 år. Det som er så utrolig med Opies kunst er at den treffer nesten alle aldre og målgrupper likt; de fleste får faktisk en lik opplevelse av hans kunst da han nettopp er opptatt av å kommunisere tydelig. Det er et direkte uttrykk som spiller på en felles forståelse av noe, det kollektive. Vi skjønner hva han vil. Mange er kritiske til at VR skal overta for de ekte fysiske kunst-opplevelsene, men det fryktet vi da fotografiet kom også. Foto tok ikke over maleriet, forklarer en guide som bistår meg med brillene.

Dermed er det min tur. Plutselig er jeg alene i et klassisk hvitt kube-galleri. Jeg følger etter pilen til utstillingen, runder en gang og vipps er rommet jeg kom fra forvandlet med Opies kunst. Jeg går den samme runden åtte ganger, og hver gang jeg entrer den hvite kuben har et nytt verk fått plass: Kråkene som tripper rundt, dansende skulpturer, Sør-Koreas skyskraperne, Bastilen fra plenen utenfor som forsvinner i det evige på hver side lydsatt av kirkeklokker og Opies piktogram-mennesker i ulike former. Etter åtte runder vinker guiden meg tilbake til inngangen som åpenbarer seg etter å ha vært lukket på min vandring i VR-verdenen. At dette er en vinner for barn og unge er ingen tvil. Og setter utstillingen av Opie på F 15 i verdensklasse.  

Men tilbake til klassen.

For lite innovativt verksted

Vi går til verkstedet som F 15 fikk bygget for noen år siden. Omviseren viser en lino-plate, kjapt hvordan man skal unngå å skjære seg, hvordan motivet kan overføres fra et ark og tilslutt hvordan sverte rulles over og arket legges på. 

– Oppgaven er fri, bruk hva dere vil som motiv. Men det er fint om dere tenker på Opies stilisering og forenkling. Men jeg skal ikke si hva dere vil skape. Kan dere formulere en tanke om hvordan Opie inspirerte dere, er det alt som trengs. 

I andre etasje har den andre gruppen laget flip-books: En figur tegnet i små papirbøker med ørsmå forskyvninger for hvert ark. Nokså likt som jeg husker at et Donald-blad lærte meg som ti-åring. Ankringen er Opies bevegende figurer. Igjen blir dette en for enkel verksted-løsning, og bøkene som ligger strødd igjen etter de 15 elevene viser heller ikke den store kreative spruten. 

Omviseren forteller om at verkstedene legges på ulike nivå. Barnehagebarna ser et verk inne, og festningen ute, og velger en stilisert bevegelse de legger seg i på gulvet oppe på et ark og de andre barna tegner rundt.  

Vel nede setter jeg meg hos to av elevene: Oline Villemine Svendsen på 17 år har tegnet et jenteportrett på sin lino-plate og er klar til å kutte:

– Jeg tegner slike portretter hele tiden når jeg kjeder meg. Så legger jeg på blush, fordi det er så trendy nå, og fur, pels, som også er trendy. Det har kanskje ikke så mye med Opie å gjøre, annet enn at det er et forenklet portrett. 

– Jeg har laget et bord med glass. Jeg er opptatt av fine møter og hyggelige stunder. Kanskje er det fra Roma? Så har jeg kanskje forenklet det som Opie. 

Hennie Weibell Eliassen på 17 år viser seg også å være en av åtte Blikkåpnere på F 15. I sommer gikk eventet Sinna-festivalen (med forrige kull Blikkåpnere) med et rage-room viralt og fikk selv oppmerksomhet i Asia. 

– Du kan si at vi er ambassadører for at andre unge skal komme hit og oppleve kunst. Kanskje inviterer vi på pizza; men det er kunst vi vil at de skal se. Jeg visste ikke at man kunne jobbe med kunst som ung på denne måten og tjene penger. Vi sitter ett år av gangen og møter også Blikkåpnere fra de andre museene i Norge.  

– Jeg bor i Halden, og jeg ante ikke at man som ung kunne få jobb med kunst på denne måten, legger Oline til. 

Er kunst viktig for dere unge – som denne utstillingen? 

– Jeg tror ikke unge flest er så opptatt av kunst, om det ikke er en trend eller noe som går viralt som på tikotok. Da blir vi ofte interesserte, svarer Oline. 

– Og kunst er mer enn det vi ser i gallerier. Visuell kommunikasjon. Mange har en egen visuell kunst-segment på Pinterest; det er også kunst, legger Hennie til. 

Hva tenker dere om Opie? 

– Jeg liker at det er få verk. Ofte på museer blir kunsten borte i mange verk. Og VR-utstillingen var utrolig fin og annerledes. Skyskraperne fra Sør-Korea var min favoritt. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er opptatt av modeller og bygninger. Vi har en oppgave på skolen nå, å lage en fasade, så plutselig får alt en sammenheng, forteller Oline. 

– Jeg elsker kråkene, særlig når det er mørkt, svarer Hennie. 

F 15 sin formidlingsstrategi

Periskop møter også Frida Marie Edlund, formdlingskurator ved Galleri F 15. Nesten 1700 barn og unge har sett Opies utstilling fra den åpnet i begynnelsen av oktober. Så hvordan tilpasses formidling de ulike målgruppene?

– Gjennom vårt formidlingsprogram har vi tilbud om omvisning og verksted for barnehage, grunnskole og VGS der den kunstneriske opplevelsen forenes med den faglige forankringen i læreplanen. Vi ønsker å være en ressurs for skoler og barnehager. Vi tilbyr for Moss kommunen, altså lokalt, DKS for alle 7. trinn, og produksjonen Se en utstilling for VGS DKS i fylket. Vi har også fått støtte av Sparebankstiftelsen til Kulturbussen, og vi inviterer barnehager til å besøke oss to uker i året. Innholdet i disse produksjonene målgruppe spisses: DKS for 7. trinn utforsker bevegelsen, både i Opies animasjoner og i hans motiv i utstilling og VR, og de lager en enkel animasjon i flipbooks. Kunst, design og arkitektur på VGS har hatt omvisning, VR og verksted i flipbooks, samt et grafikkverksted inspirert av Opies tydelige strek og uttrykk. Barnehagene får et eget tilbud med en kortere omvisning og å male Opie-inspirerte life size (sine egne størrelser) figurer på verkstedet. Det går en rød tråd gjennom oppleggene, og målet er å aktivere kropp og sinn; sanse, føle, tenke og skape. Vi har også kunstnerverksted ca. en gang i måneden hvor vi inviterer en kunstner til å lede verkstedet i sin metode og teknikk. Under Julian Opies utstilling har kunstneren Kristin Romberg og tegneserieskaper Flu Hartberg møtt barn og unge på F 15 verksted. Ungdom formidler for ungdom gjennom Blikkåpnerprogrammet. Under Opies utstilling har de blant annet hatt omvisning for venner og for Kulturskolens fordypningsprogram og en performance på Mosseporten kjøpesenter. De laget også et Pepperkakeverksted inspirert av Opies kunst før jul, og når også målgruppen på sosiale medier; en av dere tiktoks har hele 7000 visninger!

Hvor viktig er verkstedet i dette og denne metoden?

– Å ha et rom for formidling er utrolig viktig i vårt arbeid. På F 15 verksted har vi et helt bygg for formidling. Her følger vi opp den kunstfaglige opplevelsen på galleriet; vi bruker utstillingen som bakgrunn inn i det praktisk kreative skapende. F 15 verksted er primært barna og de unge sitt rom. Her er det lagt opp til å utforske materialer og teknikker – med god plass. Her får det lov til å bli møkkete, det hører til.

Hvordan har de unge reagert på Opie-utstillingen?

– Vi får mange tilbakemeldinger om at de liker kombinasjonen omvisning og verksted, og at de vil komme tilbake. Noen sier at de elsker VR; at det er spektakulært og at de er målløse. De på 7. trinn sa at de opplevede det som «Fascinerende». Rommet blir så stort.