Å lese kunst helt på ny  

Lørdag 11. november åpnet Stavanger kunstmuseum noe av det modigste jeg har sett av en dialog mellom samtidskunst, design, installasjon og tunge kunsthistoriske navn i gullrammer. Under manifestasjonen ligger en tillit og åpenhet fra museets direktør og stab til å virkelig overlate hemningsløst en kunst-samling (med store føringer fra giveren) til en samtidskunstner; Andreas Siqueland. 

Det kunne gått skikkelig galt, men det er så overmodig, grenseløst, nytt og solid gjennomført at man som publikum bare blir stående å måpe. Utstillingen Den forbudt skogen har klart en sjelden bragd; å endre måten vi leser kjente kunsthistoriske verk på ved å radikalt transformere de hvite veggene til mønstrete kunstverk i seg selv. Det er egentlig ikke mulig uten å nesten tørne estetisk gal. 

Stavanger Kunstmuseum har skapt en utstilling som taler til de besøkende fra 0-100 år på mange plan: Fra det rent sanselige og estetiske, der du lokkes inn av pastellfarger, fuglekvitter og det monumentale, til en utstilling som spiller på det underliggende og meta-tematikkene. Kanskje skulle man tro at i det man blir bergtatt, begeistret og blendet, blir også Kai Fjells mellommenneskelige motiver og Reidar Aulies og Arne Ekebergs politiske kunst umyndiggjort til statister og dekor i Siquelands pastell-eventyr. Men slik blir det ikke.  

Det skal også legges til at det til utstillingen er laget en egen web-side med katalog; der man kan elegant klikke seg rundt: Den forbudte skogen (stavangerkunstmuseum.no)

Barn og unge – en ekte kjerneverdi

Jeg har lagt merke til at Stavanger Kunstmuseum har vist en vilje de siste årene til å omfavne alle målgrupper i sine utstillinger – med en linje der opplevelse, det materielle og formidling er i fokus uten å tippe over til underholdning. Programmet har vitnet om nysgjerrighet, og det å tørre å undre seg i en ofte konservativ museums-verden, ramme inn verk i utradisjonelle situasjoner og dermed fri til hele folket.  

Museet har også vist et tydelig verdisyn i sin nye serie rettet mot barn og unge, NONA, der samtidskunstnere inviteres til å spesial-skape utstillinger med integrert verksted og tanken om kunsten som en sosial møteplass på de unges premisser. Det er åpenbart i møte med museets ansatte og profil at barn- og unge-satsningen ikke er et tilskudds-alibi – men en kjerneverdi synliggjort ved å plassere det nye verkstedet sentralt i den nye fløyen.  

Den forbudte skogen har dessverre fått de klassiske skiltene om at barn ikke kan gå inn uten voksne – noe som ikke passer inn i den helthelige velkommen-sfæren museet har ellers. (Tross i at forklaringen jo er kunstens sikkerhetshensyn). Utstillingen er likevel en sanselig dannelsesreise og full av fantasi-triggere og narrativer for de minste. Det skal bli spennende å se hvilke veier formidlingsprogrammet velger å følge fremover. 

Samlingen i hendene på en samtidskunstner

Det er 30 år siden Stavanger kunstmuseum åpnet med formål om å huse Halvdan Hafsten-samlingen på nesten 300 verk fra 1920-1960-årene. Donasjonen var fulgt av nøye føringer på hvordan samlingen skulle presenteres. Nå har museet brutt disse reglene til gangs!

For to år siden ble Andreas Siqueland (f. 1973) invitert til å skape nye arbeider i tilknytning til kunstverk fra Halvdan Hafstens samling. Det kunne blitt en klassisk dialog mellom gammelt og nytt som man så ofte ser. Resultatet ble en total-installasjon der gammelt, nytt, tid og ute- og inne-rom glir over i hverandre som en helhet. Den eneste mer klassisk dialog man kan spotte på utstillingen er mellom Andreas Sleepwalker fra 2023 og Arne Ekelands Budskap fra 1941, og i Siquelands to malerier med et par malt hvitt rett på det grove lerret (Somnambul (reflection)), som et svar til Ekelands figurer i for eksempel Vårbilde fra 1941. Ellers handler det om så mye annet. 

Gardin-portal

Du ankommer utstillingen gjennom en gardin med tittel Moon Star Moon; en portal til både det hjemlige så vel en scene der opplevelsen og fortellingene snart skal finne sted. Eller går vi gjennom et vindu? Inn i det intime rommet som også er et ute-rom? Logiske forklaringer på rom og tid utfordres fra startstreken. 

Det første verket som møter oss er et tablå med en video prosjektert i en sirkel med bevegelige skogscener på drøye 20 minutter og fuglekvitter; Forest karaoke fra 2023 av Siqueland. Foran ligger noe som minner om greiner i tørket leire. Referanser til tid, forgjengelighet og naturens sykluser får nok et uttrykk. 

Låve-maleri

Andreas valgte selv ut de verkene fra Haftsten-samlingen fra magasinet som han ville kuratere og gå i dialog med. Hjemme på låven på Hadeland malte han gigantiske veggmalerier på lerret som så ble montert på samtlige vegger som tapet-paneler på nesten ti meter i 5 rom på kunstmuseet.

Psykedeliske gulvtepper ble designet, og tre meter høye gardiner med koselige frynser ble hengt opp i hvert åpning. Et gammelt badekar ble malt i samme mønster, samt en gigantisk rom-deler. En seng fra gården fikk plass på et teppe foran Kai Fjells maleri, sammen med Hafstens eget skrivebord og en grønn-malt jugend-lampe i Siquelands design. Tre klokker fikk også kunstnerens signatur; en fra 1900, en fra ca 1920 og en fra 1950. De tikker ujevnt gjennom utstillings-rommene frem til våren 2024, ringer aldri på samme tid, og trekkes opp langt fra synkront. Slik viser de at tidene ikke er en sannhet. Og at tiden går. På ulikt vis. Tid er en illusjon og subjektivt. 

Tiden og forgjengeligheten symboliseres også i hel-figur-speilet som man finner i et av hjørnene på museet – med føtter som stikker frem. Her speiles salen, skogscenene på veggene – og fortidens malerier. Vi leser også tiden (hentet fra Munchs kjente motiv med samme navn?) – i avstanden mellom sengen og klokken foran Kai Fjells vakre ikoniske maleri. 

Uterommet

MUST vektlegger i sin tekst om utstillingen at alle kunstnerne har sterke hjemlige referanser og tilknytninger til stedet de vokste opp eller virket som kunstner: Kai Fjells (1907-89) oppvekst i Lier preget hans kunstnerskap hvor morsrollen og relasjonen mellom indre og ytre rom inngikk i hans symbolverden. Harald Dal (1902-72) utforsket kubismen i relasjonen til naturen på Nesodden der han bodde og arbeidet. Enebakks bonde- og skogbruksmiljø satte sitt tydelige preg på Erling Engers (1899-1990) motivkrets. Thorbjørn Lie-Jørgensens (1900-61) tilknytning til skjærgården utenfor Lillesand var utgangspunkt for mange av hans malerier. Ragnar Kraugerud (1909-87) hentet inspirasjon fra sin oppvekst på familiegården på Tanum i Bærum. I flere av Arne Ekelands (1908-94) politiske malerier kjenner vi igjen miljøet på Eidsvoll hvor han bodde og arbeidet. Reidar Aulie (1904-77) var interessert i enkeltmenneskets skjebne og malte ofte situasjoner fra et urbant rom i sitt hjemlige Oslo. Alexander Schultz (1901-81) kommer tett på motivet, om det er fra Røa hvor han bodde, eller i bilder fra Italia og Frankrike. 

Slik har Andreas også hentet sine skog-motiver fra området rundt museet. Som kunstner har han dessuten gjennom flere år utforsket maleriets relevans gjennom landskapsmaleriet, og undersøkt hvordan forholdet til omgivelsene påvirker den kunstneriske prosessen. På museet blir vi som besøkende satt inn i rommene som en aktør i et landskap utenfor seg selv. Akkurat denne tematikken om hvordan endrede omgivelser påvirker oss – er vanskelig å spotte i utstillingen uten å vite om utforskningen fra før. Jeg forstår den, men ikke intuitivt.  

Vågalt

De store museene i Norge har en tendens til å tro de er vågale dersom de maler en vegg i en gusjete gul farge, krølle litt rundt på tidslinjen, foreta litt kreativ kategorisering eller invitere en samtidskunstner til en trygg dialog og parafrase-samspill med en eldre kunstner. Ofte ender det nokså tamt. På den andre siden kan man frykte at over-kuratering og å overdramatisere rommet rundt kunsthistoriens verk gjør kunst om til sofistikert underholdning og publikumsfriere uten substans. Stavanger Kunstmuseum har satt en ny standard for å lese eldre kunst i en ny kontekst.