«Ibelin» er filmen alle foreldre må se

Som forelder er man bestandig bekymret for sitt barns ve og vel. Hva om barnet ikke passer inn blant andre barn? Har barnet nok venner? Er barnet frisk? Spiser barnet riktig? Blir mitt barn utsatt for mobbing?

En av bekymringene for foreldre som har barn med funksjonsnedsettelse, vil derfor helt sikkert være om barnet vil få et vanlig liv.

Som fireåring ble Mats Steen diagnostisert med muskelsykdommen Duchenne, som gjorde at han måtte sitte resten av livet i rullestol. Sakte svant musklene hen, før livet til slutt ebbet ut i 2014. Mats ble bare 25 år gammel.

Mens han levde, var foreldrene Trude og Roberts store sorg at Mats ikke kom til å leve livet som alle andre. Han skulle ikke bli kjent med jenter eller få seg kjæreste. Ikke spille fotball eller basket. Ikke få fysiske erfaringer eller oppleve verden slik andre barn gjør.

Mats ville ikke få et fullverdig liv.

Det var først da Mats gikk bort, at de skjønte at sønnen levde et mer innflytelsesrikt liv enn de noen gang kunne forestille seg.

Helt i den digitale verden

Regissør Benjamin Rees siste film «Ibelin» er den alle foreldre må se, enten alene eller sammen med barna sine. Det er en film alle lærere bør vise til elevene eller på foreldremøtet. En film som er så original at den sprenger grensene for hva en dokumentarfilm kan være. Som viser hvordan en gutt i rullestol, til tross for sitt handicap, endte opp som hverdagshelt i livet til mennesker over hele kloden.

Det innholdsrike digitale livet til Mats ble allerede kjent for allmennheten på NRK i 2019. Her fortalte far og tidligere AP-byråd Robert Steen om hvor vondt det var å tenke på sønnens funksjonsnedsettelse. Mats satt bare i sokkelleiligheten sin og gamet online med folk foreldrene trodde han ikke kjente på ekte.

Men da Mats gikk bort, begynte den ene kondolanse-meldingen etter den andre å tikke inn i e-posten til foreldrene. Det var først da de skjønte hvor feil de hadde tatt av sønnens liv.

For selv om sykdommen skapte fysiske begrensninger i livet til Mats, fant han friheten på planeten Azeroth. Denne planeten er ikke en del av vårt solsystem, men finnes i onlinespillet World of Warcraft.

Her var ikke Mats lenket til rullestol

På Azeroth forvandlet han seg til Lord Ibelin Redmoore, en privatdetektiv, eller som han selv skrev på sin blogg: «en utvidelse av meg selv».

Ibelin var empatisk og løsningsorientert. Kjapp i replikken og modig. Muskuløs og barsk. Ikke minst var han populær og godt likt i fellesskapet Starlight som besto av spillere fra hele verden. Her møttes Mats og de andre spillerne for å drive med rollespill, og styrte hver sin karakter gjennom prøvelser og eventyr. På Azeroth kunne Mats være akkurat den han ville, uten at noen visste om at han var syk eller så han på ekte.

Overfor foreldrene refererte Mats til avatarene, spillernes egendesignede karakterer, som sine venner. Foreldrenes syn på vennskap, derimot, var at folk man kun har kontakt med på nettet, ikke er som ekte venner å regne. Selv om det var mennesker bak hver avatar, så hang jo ikke Mats med disse folka på ekte. Hadde han bare pleiet vanlige vennskap i ung alder i stedet for å trekke seg mot gamingen, så slapp de å se ham med «liksom-venner» på nettet, tenkte de.

Det enorme kildematerialet som regissør Ree har brukt til å lage filmen, evner å vise at Mats og gameres digitale verden bør og skal bli tatt på alvor på lik linje med den man puster i. På Azeroth forelsker ungdommer seg og ungdommer slår opp. Her skriker man høyt til hverandre, og spiser is i solsteiken. Her åpner man seg opp, og her kan man sitte alene på en klippe for å nyte solnedgangen. Å føle seg som en viktig del av Starlight-fellesskapet gjorde at flere av spillerne bak klarte seg bedre i den virkelige verdenen. Og i sentrum av det hele:

Ibelin Redmoore, så klart.

Livet gjennom en avatar

Gjennom avataren sin ordnet Mats opp i forholdet mellom en mor og hennes autistiske sønn som var en del av fellesskapet, skrev brev til foreldre som nektet barnet sitt å spille fordi det gikk på bekostning av skolearbeidet, og var ellers en viktig samtalepartner for andre. På finurlig vis klarer filmen å vise at online-gaming ikke bare handler om å gå sammen for å utkjempe kamper, drepe bosser eller finne svaret på en gåte, men vel så mye om å vokse som menneske, få erfaringer og løse utfordringer gjennom dialog. De foreldrene som tror at online-gaming kun er hjernedød moro, blir nødt til å tro om igjen etter å ha sett denne filmen.

Filmen baserer seg på private opptak av familien Steen, men også på loggen av mange av meldingene Mats skrev i Starlight-fellesskapet. Disse tekstene inneholder spill-dialog, karakterenes dagbok og forum-diskusjoner på totalt førtito tusen sider. Alt dette materialet har regissøren brukt til å rekonstruere Ibelins liv i spillet i form av animerte karakterer i Azeroth.

Vi blir med Ibelin mens han løper forbi massive fjell og gjennom skogen, har en samtale med en kamerat over en suppe ved tjernet, tar en øl på stampuben mens han sjekker opp damer eller når han bare går rundt og er seg selv på en helt vanlig dag. Selv om disse sekvensene ikke finner sted i det virkelige spillet, og er gjenskapte, viser Ree hvordan det likevel kan føles å spille et slikt spill og hvordan Mats må ha opplevd det. Det er derfor godt mulig at folk i alle aldre, og spesielt ungdommer som står ved et veiskille for å finne ut av hvilken interesse de skal satse på, lar seg inspirere av disse animasjon-sekvensene og finner fram mobilen for å laste ned spillet.

Alle meldingene Mats og vennene skrev til hverandre i spillet, har utrolig nok blitt manuset som Rees karakterer benytter seg av for å prate. Karakterene kommer på denne måten ytterligere til livet, og når man ser hvor inkluderende slike miljøer kan være, skjønner man godt hvorfor det appellerer til unge, søkende mennesker som holder på å finne sin plass i denne verden.

Er gaming likevel bra?

I filmen legges det ikke vekt på argumentene for eller imot online gaming, men bekymringen til Mats foreldre var likevel reell. Dataspill gir riktignok barn og unge mestringsfølelse, de tar i bruk oppmerksomhet og kan bli bedre i språk. Men hva slags livskvalitet får man av å sitte dag ut og dag inn foran en skjerm?

Svaret på det er at gaming, og spesielt digitale rollespill, kan føre til at selv de mest introverte ungdommene kan slippe seg løs på en måte de ellers aldri ville gjort. Det er her de kan teste ut ulike versjoner av seg selv, senke guarden og se hva som fungerer best. Derfor vil det også være betryggende for foreldre som ser filmen, å vite at det å game online kan være som å møte en bekjent på kafé eller som å henge i parken. Det er ikke mer alvorlig enn det.

Ungdom som ser filmen, kommer til å skjønne at de ikke nødvendigvis trenger å ha møtt noen fysisk for at de lar seg sterkt berøre. Ungdom som gamer til vanlig, kan kvitte seg med uroen om at det kanskje er galt å game kveld etter kveld. Det virtuelle livet trenger ikke stå tilbake for det virkelig livet, og filmen har et gledens budskap om at man ikke trenger å ta alle bekymringer på alvor.

For Mats sin del er filmen også et vitnesbyrd om at skinnet kan bedra. I det virkelig liv trengte han riktignok hjelp til å puste, spise og bevege på seg, men han var også en mester med ord, en forfører, klok og intellektuell.

Mats ble som regel dømt etter omslaget, og det var en av grunnene til at Mats i spillet var svært privat. Han ville ikke at noen skulle vite om sykdommen. All kommunikasjon ble derfor gjort gjennom meldinger i spillet. Han deltok ikke i kamera-samtaler med fellesskapet, eller når menneskene bak avatarene hadde fysiske treff. Det siste Mats ville, var at Ibelin skulle bli behandlet annerledes fordi mennesket bak hadde en sykdom som han kom til å dø av. Derfor holdt han dette skjult for vennene sine.

Det var ikke før helt på tampen av sitt liv, da han begynte å miste kontroll over motorikken i hånden og ikke fikk kontrollert avataren mer, da Ibelin begynte å oppføre seg fiendtlig mot de andre i fellesskapet fordi Mats var sint, at varsellampene til de andre begynte å blinke.

«Hva er det som skjer, Mats?»

Dette var typen meldinger de ekte menneskene bak avatarene sendte Mats, og som til slutt førte til at han startet bloggen Musings of life – tanker om livet. Det var først da de andre i fellesskapet fikk kjennskap til kampen Mats kjempet på privaten. Men i stedet for å synes synd på ham fortsatte de å behandle ham på samme måte. De slo ring rundt ham, uten å vise at de gjorde det. Denne måten å oppføre seg overfor ungdommer som sliter med noe sykdomsrelatert på, gjør at man fortsetter å ta dem på alvor. Det var det Mats ville, og som alle som ser på, vil ta lærdom av.

«Ibelin» er en beretning om at det er mulig å stake ut en ny vei, selv når livet butter imot og oddsen for å leve lenge ikke er så god. Det er nok mang en forelder i den digitale tidsalderen som har uttrykt bekymring for barna sine som kun er inne på rommet sitt for å game, men Mats sin historie viser hvor viktig miljøer man finner gjennom et spill kan være for barnets utvikling.

Selv om han var fysisk begrenset i sitt virkelige liv, var han av stor betydning i det digitale livet, og kunne på denne måten være et barn på sine egne premisser. Fellesskap og tilhørighet er temaer som angår oss alle til enhver tid og som gjør oss til dem vi er, og Mats, tross sin funksjonsnedsettelse, var et menneske av kjøtt og blod, kjente på begjær, håpet på det beste for seg selv, sin familie og venner, og som i likhet med oss var glad for å være tro mot det som var av betydning for ham.

Mats lever ikke lenger, men Ibelin kommer til å bli værende med deg lenge etter at du har sett denne filmen.