Overstyrte barnehender i magisk sand

Å skape med sand i en lysboks i mørket er magisk. Å koble til musikk, en fortalt fortelling og animerte sandbilder på en storskjerm er uten tvil en poetisk og sanselig kunstopplevelse for barn. Alle våre fem sanser (inkludert den taktile) samles ved hjelp av de fire ulike kunstdisiplinene teater, visuell kunst, musikk og litteratur; samt kulturarv og kunsthåndverk.  

Sand er kanskje barnets første intuitive kunst- og uttrykksmateriale der det spises, bygges, formes, samarbeides og fortelles. Og det er trolig i sanden vi kunne ha funnet menneskehetens første skrevne tegn, der urmennesket risset og tegnet. Poesien i den flyktige sanden, med metaforer som sand som renner gjennom fingrene og tiden som renner bort i sanden, gjør det hele svært vakkert.  

Men etter å ha vært med på en workshop, der barn nettopp skal lære teknikken sandanimasjon, etterfulgt av en virkelig vidunderlig forestilling om Askepott der sandanimasjon gir bilder i sanntid med en fantastisk presisjon og imponerende teknikk, dukket problemstillingen opp: Hvordan skal barn lære å skape? 

Etterligningens fadese

Siden 2008 har Øisteins tegneblyant satt sitt preg på hva som er å tegne innen populærkulturen for norske barn. Øistein tegner en strek, barna tegner etter. Linje for linje, form for form. Øisteins figur blir alltid superkul og perfekt. Den unge håpefulles etterligning blir en ofte skakk og rar parafrase over mesterens modell på skjermen – og jeg vil anta at både mestring og følelsen av unikhet og kreativitet uteblir i denne hermende tegne-samtalen.  

Metoden er ikke ny, og tradisjonell kunstundervisning til barn har ofte blitt lagt opp slik på museer, verksteder og kunstnermøter: Tegn eller mal etter et uoppnåelig originalt verk! Er det slik vi bygger kreative, mestrende og skapende barn? Lærer de å mestre teknikker og erverve en estetisk kunnskap ved en slik styrt, dannende metode? For det er her debatten har ligget, en debatt som også har formet dagens læreplaner i kunst- og håndverksfaget; en sammenslåing av tegning, sløyd og søm: Håndverk og tradisjon på den ene siden opp mot prosess, eget uttrykk og ja, kreativitet, på motsatt fløy. En pendel som ennå ikke har stilnet. 

For hvordan skal barn og unge best lære å skape kunst eller utvikle et kulturelt vokabular? Fungerer den tradisjonelle modellen som da Rembrandts studenter malte etter mesteren, eller kunstnerne valfartet til Louvre for å kopiere de gamle klassikerne? Hva stimulerer kunstglede hos barn? Eller er det ferdigheten og det perfekte som skal læres? Håndverket foran signaturen? Sandanimasjonsverkstedet på Sentralen i januar, der to ukrainske kunstnere styrte barns hender gjennom en time, ble et godt eksempel på å drodle rundt disse spørsmålene.  

Lys og sand = magi

– Velkommen til Sandanimasjonsverksted. Sandanimasjon har eksistert siden 1970-tallet i Canada. Sandanimasjon er en flytende animasjonsteknikk som lar deg lage historier fra sand og lys i sanntid på grunn av plastisiteten. Vi skal bruke maisgryn og sand, som har ulik konsistens. Hver arbeidsstasjon består av en lysboks til hvert barn. Og dere må huske å ta bilder av hva dere har gjort, før det forsvinner i sanden. Olga og Svetlana skal hjelpe dere. Begge var på Norske Talenter, forteller Marianne, som er produsent for Lysteateret.

De står bak dagens workshop på Sentralen i Oslo, en iskald januardag. Produsenten fungerer etter hvert også som oversetter mellom de to kunstnerne og de åtte barna som er plassert foran hver sin lysboks. Deretter skrus lampene i taket av. Den brune sanden lyser som gull i boksene. Det settes på klassisk musikk. Sandverkstedet kan starte. 

Fra Ukraina til Norge

Det er en rørende historie bak Lysteateret. Da de opptrådde på Norske Talenter i 2023, fikk duoen Sian Blipp til å gråte mens en fortelling om et frø og en bestefar spilte seg ut i magiske sandanimasjoner på en storskjerm, koblet mot lysboksen der de to kunstnerne jobbet med bilder formet i sand i sanntid. Da hadde det gått 12 år siden sandkunstduoen Olga Kryzhanovska og Svetlana Danilchenko viste sin første forestilling Tommelise i Kyiv, og det første sandkunstteateret i Ukraina var født.  

Etter invasjonen av Ukraina måtte kunstnerne forlate landet. De gjenopplivet teateret sitt i Norge. I samarbeid med lydstudioet Martin i Røros og skuespillerne Bjørn, Uwe og Kine Aune, ble eventyret Snødronningen oversatt til norsk. De har siden hatt forestillinger på blant annet kulturhuset Flammen og biblioteker, og en egen utstilling med videoinstallasjoner skapt av sandanimasjon-fortellingene. På programmet til Lysteateret i dag finner man også Askepott, Aladdin, julejazz, Katten som går sine egne veier og klassisk musikk koblet sammen med live sandanimasjonsshow.  

Altfor ivrige voksne

– Tenk på fingeren din som pennen du skal tegne med. Gjør som Olga, dere skal lage en havbunn. Et akvarium, forklarer Marianne. 

Olga smiler, og lager selve havbunnen på barnas lysbokser. Barna mellom seks og tolv år står ennå passive. 

– Se, sier Olga, og tar opp fingeren, og lager streker som blir til anemoner. Barna hermer forsiktig på sine bilder. 

– No, crab, fortsetter hun og bruker negative og positive former, håndbaken, fingrene og ulike konsultasjoner med hendene for å bringe frem en krabbe på lysbordet. Noen av barna følger nølende etter, før altfor ivrige mødre griper inn og overstyrer et for tregt resultat. Kunstneren går runden rundt og justerer og fører hendene. 

– Og nå, jellyfish! 

Ved de enkleste grep vokser svømmende maneter i sand frem i lyset. Endelig tar en jente egenregi, og tilfører et eget design.  

Olga går så rundt og fjerner akvarie-motivet hos barna, og vasker sanden til siden. Jeg holder pusten. Hva sier de minste når kunstverket deres plutselig blir til en sandhaug igjen? Jeg tenker med gru på knuste sandslott opp gjennom årene og tårevåte små barn. 

Plutselig forsvinner Olga til det andre bordet. Svetlana heller på litt mer sand til barna. Et av barna spør Hva skal vi nå? Slike spørsmål understreker igjen problemstillingen over. Styrte barn venter på beskjed. Kreative barn ville utforsket. Ingen tør å sette i gang med å skape i sanden uten instruksjon – selv med et materiale de fleste barna nok har jobbet med utallige timer i sandkassen og på stranden. Nå har den fått en ny og opphøyet funksjon som kunstmateriale.  

Snart er kunstnerne i gang igjen. Med raske grep viser de steg for steg hvordan sanden blir til en flyndre, et hus, en katt og et frø som vokser seg til et tre fra en klump sand. Det smiles når man får det til. Andre blir frustrerte. Før de bytter og får kjenne på ulikheten mellom sand og maisgryn, noe som kommenteres intuitivt. 

Det er en ro i rommet, men også en usikkerhet. Noen voksne overstyrer før barna i det hele tatt får prøvd å lage et øye som beveger seg eller en munn, som ved en dytt fra en pekefinger blir både sur og glad. Andre barn venter til at hendene styres med kunstnerne, som griper inn i bildene støtt og stadig. En gutt går sine egne veier totalt. Heldigvis. Så rakes det over, slik buddhistmunker gjør i sine zen-hager. 

Jeg savner mer magi, for potensialet er så stort. Teknikken og det sanselige, enkle og taktile er så viktig i dagens skjerm-hverdag: Hva med at barnas bilder vises på en skjerm mens de lages? At det tas bilder underveis? At det kanskje fortelles en enkel fortelling? At det er en bedre struktur og dialog mellom kunstnerne og barna, en tydeligere veiledning til de voksne som ikke helt vet hva de skal gjøre; og dermed gjør altfor mye? Bedre musikk som ikke avbrytes av reklame på Spotify … For utgangspunktet er bare nydelig. Sand, magi og lys, et raskt billedresultat og en pedagogikk som bygger på å lære å tegne med hendene og fingrene, som igjen stimulerer linjen rett opp til hjernen og dermed utvikling av både empati, kreativitet, ro og fokus, skal vi tro forskerne.  

Debatten

Å tegne og å skape er bra. Det er de fleste enige om. Tegning som terapi, tegning for å uttrykke egen stil, tegning som kommunikasjon og tegning for å gjengi verden og forstå den. Men hvordan?

Konflikten i fagmiljøet, og da særlig rundt kunstfaget på skolen om metode og verdien av det å skape, har vært mellom de som vektlegger et skapende selvstendig uttrykk, og de som etterlyser vekt på ferdigheter og håndverkskunnskap. Dette spenningsforholdet mellom en danningsorientering og en ferdighetsorientering har på mange måter preget fagets historie.  

Danningsorienteringen knyttes til det å utvikle barnets personlighet gjennom forståelse og innsikt i estetiske verdier i kulturens ytringsformer. Ferdighetsorientering har blant annet som mål å gi elevene basisferdigheter som er nyttige for dagliglivet og fremtidig deltagelse i yrkeslivet (hentet fra Uttrykk som gjør inntrykk).  

Disse to frontene kan føres tilbake til Johann Heinrich Pestalozzi (1746-1827), hvis mål med tegneundervisningen var knyttet til tanken om at utvikling av barnas evne til å måle størrelser nøyaktig, for deretter å tegne dem, bidro til utviklingen av barnas moral og intellekt.

På motsatt fløy stod tegneundervisningen som Friedrich Wilhelm August Fröbel (1782-1852) representerte, og som tok utgangspunkt i barnets egenaktivitet. Slik har pendelen svingt og svinger fortsatt. Kanskje speiler splittelsen lignende konfrontasjoner i andre debatter: Må en kunstner tegne en hånd og kunne sin form – eller holder det med en god ide og innhold? Skal vi dyrke det frie, autonome barnet eller skal vi danne og oppdra gjennom disiplin og modeller? Erverver barnet kunnskap gjennom å etterape eller gjennom egen prøving og feiling? Pedagogikk, ideen om barnets verdi, metode og kunstsyn går hånd i hånd. 

Tre lag barnekultur

Innen humaniora har professor Gunnar Danbolt en tredeling av kulturbegrepet for barn. Kort gjenfortalt har den tre lag, der det øverste (eller nederste alt ettersom) er kulturen vi voksne skaper for barn som vi tror de liker, som et teaterstykke der de passivt ser på. Nummer to er kulturrommet som oppstår når voksne og barn går sammen og skaper noe. Den siste er barns egen kultur. Dette nivået kan fremstå som et komplett kaos fra de voksnes side på utsiden, men styres av (mulig fort skiftende og fleksible) interne regler og hierarkier.  

Jeg hadde håpet at sandanimasjonsverkstedet skulle stimulere lag to. Isteden satte den fingeren (bokstavelig talt) på nettopp debatten over: Hvor mye skal voksne overstyre? Kan man lære av at hender styres og at barna skal herme? Valg som foregår daglig i norske skoler og kunstinstutisjoner. Det skal legges til at tradisjonen kan være en annen, og at den ene siden av debatten står sterkere i Ukraina. Men hvor blir det av rommet som oppstår mellom likeverdige voksne og barn? Jeg mener det er her vi må kjempe i utviklingen av kunst og kultur som en likeverdig møteplass.