SKAPTE DEBATT: Hva er hensikten med denne teksten?

Kommentar til saken «Skumringen i en samisk skog treffer ikke de aller minste»

Tidsskriftet Periskop – Kritikk av kunst for barn og unge var med da en barneskoleklasse på 2. trinn besøkte Anders Sunna sin utstilling «Vi skriker inte i skogen», på Nitja senter for samtidskunst.

Den siste måneden har flere tusen besøkende, mange av de barn og unge, fått oppleve en kraftfull totalinstallasjon med verker som forteller om undertrykkelse og assimilering av det samiske folk, men som også uttrykker motstandskraft, kamp, håp og humor.

Kritiker Meera Manjit Kaur mener at det ikke er noen enkel sak å formidle en «politisk og følelsesladet utstilling» som denne til barn og unge. Vi på Nitja er enige, og vi anerkjenner selvsagt kritikerens opplevelse. Det er en kompleks utstilling å formidle til barn. Kritikerens metode reiser imidlertid noen prinsipielle spørsmål: Hvilken forankring har denne teksten, og hva er hensikten med den? På hvilken måte kan vi i kunstfeltet jobbe for å utvikle og styrke kunstformidling til barn og unge?

Formidlingsfeltet trenger kritikk og debatt, og vi setter pris på at Periskop ønsker å prioritere denne oppgaven. Men vi etterlyser en faglig og praksisrettet kritikk og analyse knyttet til metodene brukt i fagfeltet.

Tillit til barna

Alle barn har evne til å sanse, og har utbytte av å møte kompleks kunst. Verkene oppleves og må formidles med dybde, i en form som passer barna og deres individuelle behov. Formidleren fasiliteter en felles reise, som også skal romme hvert enkelt barn så godt som mulig. Det er i møte med barna at formidlingen blir til, og formidleren tar valg basert på sin verktøykasse. Kritikeren skriver at barn på 7-8 år ikke forstår symbolikk. Vi har et annet ståsted. Nettopp begrep som symbolikk er viktige verktøy i å nærme seg kunsten, og det har vi tillit til at barna kan.

Dialogbasert læringsforløp

På Nitja er det dialogbaserte læringsforløpet kjernen i formidlingen til barn og unge. Vi legger videre vekt på oppgave- og opplevelsesbasert formidling gjennom verksteder og aktiviteter hvor barna kan utforske og uttrykke sine egne tanker og følelser knyttet til kunsten de har sett. Dette bidrar til en helhetlig læringsopplevelse som stimulerer barnas utvikling, nysgjerrighet og refleksjon.

Kritikeren forholder seg ikke til formidlingskonteksten, som i dette tilfelle var et sammenhengende læringsforløp på 1,5 time. Hun utelater den sentrale verkstedsdelen – en time hvor barna fordyper seg og lager tekster og tegninger om livet i Sápmi, og som blir til en felles bok med inspirasjon fra den første samiske boken av Johan Turi.

Mangler konteksten

Man kan alltid bestride formidlerens valg, men når kritikeren beskriver at hun ikke forstår relevansen av valgene som er tatt, så kan det å snakke med formidleren, elevene og lærerne være en god start på veien til konstruktiv kritikk. Uten konteksten til hele formidlingsforløpet er det lite hensiktsmessig å dissekere og kritisere en tredjedel av et helhetlig formidlingsopplegg.

Vi deltar gjerne i videre samtale rundt formidling til barn og unge, men helst med utgangspunkt i en grundig, veloverveid og faglig forankret kritikk.

Meera Manjit Kaur vil svare på NITJAS kommentar torsdag 15. februar her på Periskop.