Unge kuratorbriller – en annen historie?

For hvor gammel må en kurator være? Vil en kurator under 30 år fortelle en annen historie enn en eldre kurator? Hvordan ser de unge på profesjonen kurator? Har kurator-rollen endret seg? Stilles det med Springbrett nye spørsmål, og velges det andre verk for å drøfte disse spørsmålene? Og vil publikum oppdage hånden bak utstillingen? Hvor personlig kan en kurator bli i sine valg og inngripen? Dette var spørsmålene jeg tok med meg på blokka opp til et sommeråpent Kistefos, med 100 000 årlig besøkende.  

En sårt trengt arena

Den norske kunstscenen har få utstillingsarenaer og ledige stillinger for unge kuratorer. Det er svært gledelig og etterlengtet at Kistefos nå satser, med støtte fra Sparebankstiftelsen, på et treårig prosjekt for å gi oppdrag og rom til unge kuratorer. Så kan man spørre seg om hva dette egentlig handler om: Er det et genuint ønske om å løfte frem nye talenter? Eller er det markedskreftene som rår; der Kistefos vil lokke en målgruppe til Jevnaker med å se på samlingen med nye øyne? Årets tema var dermed politisk korrekt: Fellesskap, tilhørighet og stedsfølelse. Prosjekter rettet mot yngre publikum, gjennom konsept, presentasjon og formidlingsprogram, vil bli prioritert, stod det i utlysningen. Det er ingen tvil om hvor Kistefos vil; nå de yngre – morgendagens brukere av museet. 

Ansvar for hverandres historie

– Jeg tenkte først at det var for liten tid. Fristen var 21. mars og utstillingen skulle åpne 14. juni. Men jeg kjente at dette var viktig for meg. Fra før hadde jeg tematikken og konseptet klart, med en strofe fra et dikt av Mirajii, oversatt av Geeta Patel: Why, when I can recall everything so fully – Has my time forgotten me? Det handler om den nære sammenhengen mellom tid og sted, om minner, glemt historie, frakobling og vår tids migrasjon. Jeg er også opptatt av migrasjonsestetikk (formulert av video-kunstneren Mieke Bal); hvordan ikke bare kropper og mennesker forflytter seg, men også objekter, visuelle former og ornamentikk. For meg er det viktig at vi forflytter oss fra boks-tankene om identitet, slik man har formulert den gjennom identitetspolitikk. Vi er alle mer enn våre identiteter. Dessuten må vi ta vare på hverandres historier. Det er et felles ansvar. Debatten og spørsmålene jeg stiller som kurator er en del av en debatt som alltid har vært og vil vare. Et av verkene, Winter Dreams – Table av Ken Matsubara fra 2011, viser et bord i en liten ramme som snurrer sakte, og symboliserer at vi er en del av dette kretsløpet og migrasjonspolitikken til alle tider. Den handler også om rytmen til de som er på flukt. Dette er også en personlig utstilling, der jeg tenker at man kan se den gjennom mange slags stier. En vei rundt er den seksuelle og vår historie med homofobi. Rett til å velge sin legning på tvers av tid og landegrense, forteller Noor Bhangu da vi møter henne i 2. etasje i Nybruket på Kistefos.  

Noor Bhangus 13 verk store utvalg er uten tvil personlig, og med et liv som gjenspeiles i verkene: Født i India, utdannelse og oppvekst i Canada, kjæreste med en kvinne og nå med tre års fartstid på Kløfta i Norge. Hun har en mastergrad i kuratorstudier fra University of Winnipeg, og en påbegynt doktorgrad i kommunikasjon og kultur i Toronto. For tiden arbeider hun med å lage en utstilling på Nasjonalmuseet om «skeiv islamsk kunst», og hun har stått bak utstilllingen Cooking Time på Oslo Museum som har vært aktuell i sommer. I mai og juni satte hun også sammen utstillingen fra de 800 verkene i Christen Sveaas’ Kunststiftelse (csk.art), som investoren skjenket til stiftelsen i 2020. 

– Det var en enorm tillit fra museet, samtidig som jeg fikk god mentorhjelp slik at jeg skulle eie dette. Jeg ville at utstillingen skulle starte med Anish Kapoors speil fra 2011. Når du ser deg selv i speilet, så “flipper du”. Kommer du nærmere, ser du deg selv rett vei og finner tilbake til deg selv. Jeg ville at publikum skulle se seg selv i utstillingen, og dermed starte med en personlig relasjon. Ikke føle seg som en outsider. Som en kontrast til speilet som avslører, er det andre åpningsverket Christian Lemmerz  sin byste Dark Room (Iraq) II fra 2005. Hodet er dekket med en hette, og kan assosieres med en soldat under tortur.  

Det skjulte og det åpne? 

– Ja, nettopp dette går igjen i flere av verkene. Som en ghost. Den skjulte og den åpne sannheten. Det usynlige og det synlige, smiler Noor, og viser oss gjennom en blå portal som rammer inn det smale gallerirommet. 

Hva har en kjerre og en sebra til felles?

Utstillingens blikkfang er en lang, smal tretralle: Migration Rickshaw for Sleeping, Building and Praying (2013) av kunstneren Theaster Gates.  

– Den er svært annerledes enn rickshawen jeg er vant til fra India. Slik kan visuelle objekter endre seg. På trallen har du alt du trenger for å flytte på deg; en madrass samt klosser og planker til å bygge et slags sovested. Jeg tok den også med som en overraskelse, og et innspill til denne evige debatten vi kuratorer og kunstnere kan more oss med i møte med utsagnet fra publikum: Men den kunne jeg laget selv … 

Noor tar oss med til en liten vev av Hannah Ryggen (fra 1935) med to figurer, en mørk mann og en lys kvinne – helt annerledes enn hvordan vi er vant til å se en av våre fremste tekstilkunstnere.  

– Jeg leste at Ryggen var opptatt av Paul Gauguin og hans reiser til Tahiti. For meg handler dette om en romantisering av den reisende hvite mannen. Men paret er også et innspill til identitet og hvem vi settes i bås som. 

Fra tekstilkunsten tar kuratoren oss videre til en pyramideform som handler om noe så overraskende som norsk lakseeksport og den globale påvirkningen den kan ha: 

– Fredrik Værslev bruker formen fra trekantene som man vanligvis beskytter vinduer med på bygningsplasser. Igjen har vi dette med beskyttelse, å dekke til, å skjule det sårbare. 

Kuratorens meningstilleggelse av verk?

Slik fortsetter historiene. Kanskje kan man si at utstillingen er kuratorens meningstilleggelse av verk og et forsøk på å si veldig mye gjennom store kunstnerskap. Det er uten tvil en svært frisk nylesning av de 13 kunstnerskapene, men jeg velger å la meg overbevise av linjene som trekkes: Anna Eva Bergmanns landskap tett knyttet til landskapet der hun bodde. Kjell Torrisets stripete sebra, med et altfor stort hode, foran striper av lys fra en by på natten i maleriet Considering the Zebra (2008), slik Canada ser ut for kuratoren når hun lander hjemme med fly på natten. Og igjen dukker dette skjulte opp, som i maleriet til Gardar Eide Einarsson; Tarp (Black 2) viser en malt presenning som igjen skjuler et maleri under – eller er det et tomt lerret, og vi blir bare lurt til å tro at det er noe under?  

– Presenningen og det tekstuelle gir meg også assosiasjoner til et homoseksuelt miljø, en slags klubb, som disse to mennene kanskje frekventerte, peker hun på nabo-verket, og stopper foran et fotografisk malt maleri av Taner Ceylan, som viser til en overgangsperiode i Tyrkia, mellom det gamle regimet og det moderne Tyrkia.  

– Hva mister vi i en overgang og hva får vi? I dag er homofile synlige på kunstscenen i Tyrkia, og i bybildet. Dette bildet heter 1923, før homofili var lovlig. For meg er det så preget, se på svetten på tinningen til den ene mannen; den avslører så mye! Bildet handler om sorg, om det seksuelle og om det skjulte. 

Hun peker på et foto rett ved oss. 

– Som en kontrast har jeg tatt med Ahmed Umars serie Carrying the Face of Ugliness (2018). Umar er jo en stolt og åpen homofil. I denne serien bruker han sin stemme og kropp til å fortelle om skammen og historiene til de som må skjule sin legning i hans hjemland Sudan. Det er noe ydmykt i dette, en solidaritet, en humanisme, og et ønske om å ta ansvar og samtidig beskytte. 

Personlig utstilling

Tenker du som ung kurator at du forteller en annen historie enn en som har jobbet med dette lenge? 

– Det er en personlig historie i denne utstillingen, der jeg vil bygge relasjoner. Men som kurator tar jeg tak i de spørsmålene som engasjerer meg i den posisjonen og alderen jeg er i nå. En på 40 år har kanskje allerede svarene på dette. Og en på 20 år har kanskje ikke engang tenkt på disse problemstillingene.  

Hvem tenker du er målgruppen for utstillingen? 

– Jeg tenker unge fra 16 år. De vil kunne gripe mange av stiene jeg har prøvd å belyse. Men utstillingen kan leses på mange plan. Noen vil sikkert tenkte at den var humoristisk og estetisk, andre vil bli stående lenge og gå i dialog med hvert verk. Jeg hadde besøk av nevøene mine forrige uke. De ville bygge med klossene fra trallen og ta på pyramiden, men gikk hjem og tegnet laks etter at jeg fortalte dem om innholdet i verket, avslutter Noor.