«GNIST», sesong to: Sjarm, varme og kjolefokus

Kanskje man kan beskrive Gnist Sesong 2 som en serie om kjoler? I de syv episodene i NRK-spilleren fungerer nemlig dette festantrekket som både middel, mål og moral for hovedpersonen Jenny (Anine Bonnevie Nagell-Høyer).

Hun har akkurat begynt på ungdomsskolen og det gjelder å posisjonere seg. Inne i en bås på toalettet overhører hun følgende maksime, uttalt av eldre medelever høyere oppe i den sosiale næringskjeden:

Den som hooker med Emilio på skoleballet blir garantert den mest populære jenta på trinnet.

Impulsiv

Fra sesong 1 vet vi at Jenny er impulsiv og langt fra noen filosoferende grubler. Det reflekteres ikke over «sannheten» om Emilios smittende popularitet. Hun synes heller ikke å være nysgjerrig på ham som menneske. Det gjelder bare å finne den optimale kjolen for å vekke oppmerksomhet og dermed utløse garantien om å bli «den mest populære jenta på trinnet».

Hvor kommer dette behovet fra? Det er verken hovedpersonen eller serieskaperne særlig interessert i å utforske – det tas for gitt at alle ønsker å trone øverst på den sosiale skolegårdspyramiden.

Biltyveri og skoleballskandale

Strategien til Jenny er i utgangspunktet ikke synderlig sofistikert: En tilstrekkelig oppsiktsvekkende kjole vil få Emilo (Lucas Wendelboe Perez) på glid. Utfordringen er å skaffe den til veie. Det er nemlig ikke slik at faren Lars (Mathias Eckhoff) og bonusmammaen Hilde (Hedda Sandvig) uten videre punger ut for en bekledning med såpass begrenset bruksområde. Løsningen blir å tyvlåne fra Hildes sparekonto, men valutaforvirring i skadelig samspill med en svindlersk nettside setter hovedpersonen i knipe. Hun må skaffe 6000 kroner i en viss fart og levere pengene tilbake, helst uten at noen merker det.

Fremgangsmåtene er visuelt takknemlige: Lufte nabolagets hunder og selge paller med dopapir, begge deler sammen med bestevenninnen Naomi (Solyana Tesfaye Tokabo). Storebroren August (Adam Reksjø Lech) og hans kule kompis Yasin (Yousef Ali Ismail) stiller seg sløyt avventende til det hele.

I likhet med førstesesongen kryssklippes intrigen med frempek mot en katastrofal og dramatisk finale. Kommer hovedpersonen på kant med loven? Hva skjer med den sinte MC-fyren? Stjeler virkelig Jenny en bil og skaper skandale på skoleballet? Svarene og moralen på det hele får vi i siste episode.

På grensen til det monotone

Som antydet problematiseres aldri målet om å bli den mest populære på skolen – slik sett kunne tankene lett gått til den svakt beslektede NRK-serien VGS, en sketsjeaktig produksjon som behandler rollefigurene mer som brikker i et spill enn som mennesker. Det viser seg lykkeligvis at Gnist har en helt annen sjarm og varme, selv om den tidvis krøkkete stilen krever en viss godvilje fra seeren.

Rollefiguren Psyko-Roger (Mads Henning Skar-Jørgensen), som Jenny skylder penger etter en uheldig kebab-episode, fremstår for eksempel som lite troverdig – selv i en serie ment for barneskolens eldste og ungdomsskolens yngste. Roger, som liksom skal være en uberegnelig, voldsdømt MC-kriminell holde hus i en romslig vestkantvilla som ikke blir skumlere av at rekvisitøren har veltet en plaststol utenfor inngangspartiet. Han frekventerer kaffebarer, bærer en fullstendig ordinær giftering og uttaler ordene «faen» og «jævlig» med nationaltheatralsk trøkk. At han eier en hund man kanskje ellers forbinder med fjonge fruer er antagelig ment som humor.

Hva er tanken bak grepet med å la hovedpersonen beundre Emilio drømmeaktig – i sakte film? Vel er han kjekk, men fantaserer ikke Jenny mer om sosial posisjon enn å bli kjæresten hans? Her forblir Gnist uavklart frem til siste episode – og alle de flaue – unnskyld, kleine – møtene mellom Emilio og Jenny fremstår som funksjonsløse utover å skape puteøyeblikk, med vilkårlig tilknytning til handlingen ellers.

Plottet er minimalistisk, men serieskaperne finner det likevel naturlig å gjenta sentral informasjon, på grensen til det monotone. Hjemme hos Jenny blir det grundig redegjort for at Hilde har tannverk, men kvier seg for å bruke surt oppspart kronasje på en rotfylling.

Sekunder senere sier Jenny dette til Naomi:

Jeg må betale tilbake Hilde. Hun skal til tannlegen og trenger pengene nå.

Gnist – som riktignok har vært porsjonert i korte, ukentlige episoder på NRK-spilleren – kunne fint stolt mer på seernes konsentrasjonsvilje.

Fra innsiden

Samtidig gjør den glad-slentrende, nærmest uforpliktende stilen innvendingene mulige å tilgi. Der lignende serier gjerne tyr til lat og overforklarende musikkbruk, skaper pianotonene i Gnist et tolkningsrom som trigger nysgjerrigheten. Hovedfotograf Tone Gjerde (Norsk-ish, Oppsynsmannen) tar oss inn i situasjonene på en empatiskapende måte, scenene skildres fra innsiden, som om vi skulle vært til stede i dem.

Bonusfamilieproblematikken, som tjente som et hovedpoeng i første sesong, er denne gang skildret med intuitiv troverdighet. Samspillet mellom Anine Bonnevie Nagell-Høyer og Solyana Tesfaye Tikabo er humørfylt og levende. Det er prisverdig at serien koster på seg små, personlighetsbeskrivende detaljer, som når August blander to typer iste i samme glass.

Det er dessuten noe befriende med en korttenkt og ikke alltid like elskelig hovedperson, Nagell-Høyer spiller Jenny med perfekt tilmålt … gnist. Du skal være av relativt kynisk overbevisning for å ikke la deg bevege av den gode forsoningsscenen mellom henne, Hilde og resten av familien.

Tre symbolske kjolevalg

Det ligger eleganse i å strukturere handlingen rundt nettopp kjoler og samtidig la dem få en moralsk betydning. Med utsøkt symbolikk må den suksessivt klokere Jenny sondere seg frem til hva som betyr mest av tre alternativer:

Falsk, overpriset staffasje, en knallrød «ballets dronning»-variant, eller det enkle svarte plagget hun hadde liggende hele tiden: Syvendeklassekjolen som knytter vennskapsbåndet med bestevenninnen.

Og når de to kryssklippede tidslinjene har møtt hverandre og serieskaper og regissør Silje Steine avslutter det hele der det startet, med Jenny smuglyttende på toalettet, er det egentlig bare gøy at hovedpersonens nye livsanskuelser formuleres på en småbanal måte, til de samme jentene som mente at veien til fullkommenhet var å «hooke med Emilio på skoleballet»:

Dere er kanskje pene på utsiden, men faen for noen bitcher dere er på innsiden.