Superskildring av søskenkjærlighet

Noen ganger kan søsken være skikkelig irriterende. Det kommer frem i dokumentaren om Todd og Super-Stella, som følger to søsken over en periode på fem år; fra de er 3 og 5 år, til de er 10 og 12 år.

Todd og Stella er som søsken flest: de krangler, gråter og plager hverandre. Stella er yngst, og er lei av at Todd får til så mye mer enn henne, og hun vil alltid konkurrere. Vi får også se ting fra Todds side. Han er lei av lillesøsteren som sutrer og irriterer ham.

Gjennom filmen følger vi søskenes hverdag på godt til vondt, fra første skoledag til mislykkede skiturer, familiebursdager og både koselige og ikke fullt så koselige familiestunder.

En ny type barnefilm?

I de fleste barnefilmer får en sjeldent se autentiske barn som gråter, sutrer, er redde og ikke mestrer absolutt alt. Dette blir Todd og Super-Stella en rak motsats til. Søsknene er følsomme og ekte, og innblikket vi får i livene deres føles verken påtatt eller oppstilt. Tvert imot følte jeg virkelig med, og ikke minst kjente jeg meg igjen i, både Todd og Stella gjennom de små, men virkelige utfordringene de møtte i hverdagen sin.

Regissør Mari Monrad Vistven er mor til Todd og Stella, og har altså laget denne dokumentaren om sine egne barn. En kan kanskje tenke seg at barna fort blir i overkant utlevert når de filmes av foreldrene sine på denne måten, men det synes jeg ikke skjer her. Selv om vi får se barna gråte og skrike til hverandre, er det ikke snakk om dype konflikter som jeg tror vil være vonde å se tilbake på, eller som blir for personlige til å dele med filmpublikumet. At moren filmer kan heller ha bidratt til at Todd og Stella er så uanstrengte og komfortable foran kamera. Dette grepet gjør at vi får komme tett på barna uten at vi som seere føler at det blir påtrengt eller at vi ser ting veldig fra utsiden.

Dokumentar og fantasi

Filmen er en blanding av dokumentarscener av høy kvalitet og sekvenser som bærer mer preg av å være hjemmeopptak, kanskje tatt med mobiltelefon. Virkningen av disse opptakene blir at du føler en slags realisme og en naturlig tilstedeværelse i de to barnas hverdag. I filmen ligger fokuset på Todd og Super-Stella og de voksne ser vi lite til. De dukker av og til opp i scenene, men det er på ingen måte de som driver filmen fremover.

Iblant avbrytes dokumentaren av små animasjonssekvenser som tar oss med inn i Stellas store fantasi. Stella drømmer om at hun er en superhelt som ikke er redd for noe, men tenker også på alt det skumle hun ikke tør eller som hun gruer seg til. Når hun husker på husken i barnehagen, ser hun for seg at hun har kappe og kan fly høyt opp i himmelen og legge seg på en sky. Når hun skal hoppe fra det høye svaberget ser hun skumle dyr i vannet som gjør henne redd.

Animasjonene er enkle, og som hentet ut av en barnebok. De er livlige og sjarmerende og gir et fint og fargerikt innblikk i Stellas indre tanker og følelser. Todds tanker følger vi ikke på den måten: han må vi tolke direkte ut fra fortellerstemmen hans. På en måte kan det kanskje føles litt urettferdig at bare en av personene får være «super». Filmen forklarer ikke hvorfor dette grepet er gjort.

Krangel som dramaturgi

Som søsken flest krangler Todd og Stella mye. På et tidspunkt i filmen erklærer Todd at han skulle ønske de kunne selge søsteren hans. Vi får se kranglene deres fra begge perspektiver. Ofte krangler de om småting som hvem som får ha den og den leken, eller hvem som løper fortest. Andre ganger krangler de fordi Stella synes Todd får til alt, mens Todd mener Stella bare plager og vil irritere. Heldigvis blir de som regel fort venner igjen. I Todd og Super-Stella får vi se alle sidene i søskendynamikken. Vi får se dem når de er sinte, og når de er lykkelige, når de er i tottene på hverandre og når de viser hverandre kjærlighet. Jeg kan ikke huske å ha sett andre filmer, verken dokumentar eller fiksjon, som viser et søskenforhold på denne måten.

Hvor er klimakset?

Todd og Super-Stella klarer på en fin måte å vise realistiske bilder fra hverdagen til to barn. Men, et stykke ut i filmen begynte jeg å savne en litt tydeligere handling, og kanskje også et slags klimaks. Med en spilletid på 1 time og 21 minutter kan Todd og Super-Stella til tider minne litt om en slags veldig forlenget episode av NRKs “Klart eg kan”.

Mye av filmen er dagligdags, og enda dette har en egen sjarm og kan være nokså underholdende i seg selv, endte jeg rett og slett opp med å savne noe mer spenning. Det er det hverdagslige det er fokus på, og det skjer ingen store omveltninger i livene til Todd og Stella i løpet av de 81 minuttene som filmen varer. Jeg savnet rett og slett oppbygningen og løsningen av en større konflikt.

Men når alt kommer til alt: Todd og Super-Stella viser for både barn og voksne at alle følelser er riktige og viktige å føle på, og at følelsene ikke er noe en skal være redd for. Selv om ikke alle scenene blir like underholdende, synes jeg filmen lykkes godt i å ytre budskapet sitt på en leken og lett måte. Målgruppen for denne filmen er nok først og fremst barn i barneskolealder. Samtidig tror jeg at alle som har vokst opp med søsken, for så vidt alle som har vokst opp i det hele tatt, vil kunne kjenne seg igjen i og ha glede av Todd og Super-Stella.